Fremmedspråk og bryterpanel

I Dagbladet fredag 25/1-08 skriver språkforskerne Christine Meklenborg Salvesen og Terje Lohndal en kronikk om språktilegnelse og generativ grammatikk. Kronikken er en popularisering av en av grunnantagelsene i den mest innflytelsesrike retningen innen språkvitenskapen i andre halvdel av forrige århundre, nemlig at menneskenes evne til å tilegne seg språk er nedlagt i genene våre i form av en universell grammatikk. Denne medfødte grammatikken skal så gjøre det mulig for barn å lære seg sitt kompliserte morsmålssystem med relativ letthet. Vi skal fra fødselen av være utstyrt med et ”bryterpanel”, der bryterne må settes i henhold til grammatikken i det språket vi lærer. Forfatterne avslutter med å si at de er overbevist om at generativ grammatikk har en viktig rolle å spille også i fremmedspråksundervisningen.

At mennesker har en iboende evne til å tilegne seg kunnskap, inkludert abstrakte og symbolske systemer som naturlig språk, er det neppe noen som vil protestere mot. At naturlige språk har systematiske og hierarkisk ordnete grammatikker er også velkjent for alle som har drevet med setningsanalyse på skolen. Og at kunnskap om særtrekk ved fremmedspråket og dypere forståelse for morsmålet går hånd i hånd i tilegnelsesprosessen er en selvfølge, særlig for oss som underviser i fremmedspråk på universitetsnivå.

Det som er mindre innlysende er hvilken rolle akkurat generativ grammatikk har å spille i fremmedspråksundervisningen. Mange varianter av de ulike generative beskrivelsesmodellene har utviklet seg til å bli så kryptiske og ugjennomtrengelige at selv erfarne lingvister må melde pass i sine forsøk på å forstå dem. Det er nærliggende å påstå at de nærmer seg hva sosiologen Jon Elster kaller ”hard obskurantisme” og ”formalisme på tomgang”. Iblant kan det nok dukke opp en og annen fremmedspråksstudent som tenner på denne typen modeller og har glede av dem også i den praktiske tilegnelsen av det fremmede språket, men det er knapt det vanlige. Det er også verdt å merke seg at Chomsky selv alltid har stilt seg tvilende til at hans teorier om generativ grammatikk skulle kunne ha noen praktisk anvendelse f.eks. i fremmedspråksundervisning.

Hvis det ikke er beskrivelsesapparatene i generativ grammatikk som skal være til hjelp i fremmedspråksundervisningen, hva kan det da være kronikkforfatterne har i tankene? Kan det være antagelsen om en medfødt grammatikk, uttrykt gjennom metaforen ”bryterpanel”? Spørsmålet blir da hvilke reelle mekanismer i hjernene våre denne metaforen skal referere til. Dersom bryterne faktisk ”finnes” inni oss, skulle man ikke da forvente at det var mulig å oppleve at de ble slått av og på, rent erfaringmessig? Er tanken den at språklæreren skal kunne hjelpe eleven til å identifisere sine egne, individuelle brytere og bevisstgjøre dem på hvordan det føles når de slås av og på? Eller er bryterne for evig ”ubevisste” - hvordan kan vi i så fall ha glede av dem i undervisningen? Kan det simpelthen være brytermetaforen det er noe galt med?

Å tilegne seg et fremmedspråk, særlig et som står fjernt fra ens morsmål, er en tung og møysommelig prosess uten snarveier. Det som gjør det så tungt er at fremmedspråket har andre og ukjente kategorier (både leksikalske og grammatiske) som ikke er tilgjengelige for en fra før. Hadde disse nye og ukjente kategoriene ligget latent i oss allerede fra fødselen, så ville det vel være et lite element av gjenkjennelse i dem når vi så møtte dem i klasserommet i voksen alder? Men det er nettopp fraværet av gjenkjennelse som gjør de nye kategoriene så uvante og fremmede. Kategoriene må skapes hos den enkelte i møte med det nye språket. Det som er utfordringen for den som skal lære seg et fremmedspråk er å gradvis skjønne - med hele seg, ikke bare med hjernen! - hvordan språklig form interagerer med betydning på fremmedspråket. Målet er å automatisere dette kroppslig slik at man kan produsere og forstå ytringer uten å måtte tenke bevisst gjennom denne interaksjonen mellom form og betydning for hver gang. Prosessen er aktiv, kreativ og organisk, ikke passiv og mekanisk, med brytere som slås av og på.

Dersom generativ grammatikk skulle kunne bidra med noe i undervisning av fremmedspråk (som ferdighetsfag) må det heller være at den med sin uheldige billedbruk nærmest tvinger frem refleksjon om metaforer. Skal man på alvor lete etter språkrelaterte universalier i menneskesinnet, er metaforer nemlig et godt sted å begynne. Samtidig kan det svare seg å tenke gjennom begrepet kategori - hvordan kategorier kan ligne på hverandre og skille seg fra hverandre, hvor grensen går mellom dem, når overgangene er glidende osv. Det er gjennom studiet av metaforer og kategorier man kan nærme seg den universelle essensen i naturlig språk. Det er da heller ikke tilfeldig at de kognitive lingvistene som har bidratt mest på dette feltet har vært blant de argeste kritikerne av nettopp generativ grammatikk.

Til slutt vil jeg kommentere kronikkforfatternes versjon av det såkalte Platons problem. Platons problem nevnes ofte retorisk av generative grammatikere når de skal angi utgangspunktet for sitt syn på språktilegnelse. Salvesen og Lohndal formulerer det som følger: ”Hvordan kan vi vite så mye når tilgangen til informasjon er så dårlig?” Formulert slik får man i sannhet inntrykk av at kunnskapssynet i den generative grammatikken har stått på stedet hvil siden 1959. Skal vi reformulere spørsmålet i mer samfunnskritisk lei slik at det bedre avspeiler vår moderne tid kan vi kanskje snu det på hodet: ”Hvordan kan vi vite så lite når tilgangen til informasjon er så god?”

Denne kronikken sto på trykk i Bergens Tidende onsdag 3/10.

ET ORMEBOL AV MOTSETNINGER

Den 29. september var det 40 år siden det ble opprettet diplomatiske forbindelser mellom Kina og Japan. Konflikten om øygruppen Senkaku/Diao-yu har imidlertid skapt en alvorlig diplomatisk krise som gir landene alt annet enn grunn til å feire.

 OPPRØR I KINESISKE BYER
Mens muslimske fundamentalister verden over inntar gatene i protest mot en dårlig anti-islamsk film, utspiller det seg tilsvarende opprørsscener i en rekke byer i Kina. Folkemengder samles i protest utenfor ambassader, slagord ropes ut, biler veltes og bygninger blir påtent. Japanere som oppholder seg i Kina advares mot å bevege seg ute, og flere japanske bedrifter og butikker stenger dørene. Årsaken til opprørene i øst er ikke en smakløs film, men en liten gruppe øyer i Øst-Kina-havet, som både Kina og Japan betrakter som sine. Konflikten om øyene har eksistert siden 70-tallet, da Kina opprettet diplomatiske forbindelser med bl.a. USA og Japan. Det var også på denne tiden det ble oppdaget olje- og gassforekomster i området.


MAKTSKIFTET I KINA
Det kan virke overraskende at kineserne får lov til å vise sin vrede på denne måten. Ettpartistaten er kjent for sin strenge kontroll og sensur, og organiserte, sinte folkegrupper er ikke noe myndighetene ser på med blide øyne. Så lenge sinnet er rettet mot en ekstern motstander som Japan, så utgjør den ingen trussel mot styresmaktene, men dersom misnøyen skulle endre karakter og retning, så blir situasjonen naturlig nok en ganske annen. Særlig i disse dager er det viktig med ro, ettersom det skal utpekes ny toppledelse i landet. Hva som diskuteres bak dørene til den politiske eliten i Kina vet ingen, men det er mye som tyder på en splittelse i partiet nå rundt det kommende maktskiftet. Dette ble særlig tydelig etter den plutselige avskjeden til den fremstående politikeren Bo Xilai. Videre har man i noen av demonstrasjonstogene kunnet observere portretter av tidligere formann Mao, som for mange er blitt et symbol på den styrken de savner hos dagens ledere. Kinas indre regimerelaterte problemer, som utstrakt korrupsjon og økende avstand mellom fattig og rik, skaper uro og sinne, og anti-japanske demonstrasjoner er en delvis akseptert måte å slippe dette sinnet ut på. Men balansen mellom opprør mot Japan og opprør mot eget regime er hårfin, og tipper den i feil retning, kan det få uante konsekvenser.

 HVORFOR SÅ SINTE?
Det er likevel de anti-japanske følelsene som har bidratt til å sette demonstrasjonene igang, og den umiddelbare årsaken er en liten øygruppe ute i havgapet. Når disse øyene setter sinnene så kraftig i kok, skyldes det at det under konfliktens overflate skjuler seg et helt ormebol av ideologiske, politiske, kulturelle og ikke minst historiske motsetninger. I bunnen ligger den vonde krigshistorien frem til 1945, der Japan koloniserte og terroriserte store deler av Asia. Den historiske bevisstheten står sterkt i Kina, og fortsatt blir skolebarn indoktrinert om japanernes aggressivitet og uforutsigbarhet. At Japan siden atombombene falt har hatt en pasifistisk grunnlov som ikke gir selvforsvarsstyrkene deres lov til å gå til militært angrep på noe land, er lite kjent blant kinesere. Anti-japanske holdninger er derfor utbredt, men merk at mange kinesere synes voldelige demonstrasjoner er å gå langt over streken.

 TILSPISSING AV KONFLIKTEN
Forrige protestrunde fant sted i 2010, da en kinesisk fiskeskøyte beveget seg inn i farvannet rundt øyene, og den japanske kystvakten arresterte kaptein og mannskap. Denne gangen var demonstrasjonene utløst av at ordføreren i Tokyo, den høyrekonservative og svært frittalende Shintaro Ishihara, hadde foreslått at Tokyo by simpelthen gikk til innkjøp av de nå privateide øyene, for å "ta grep" og få en slutt på konflikten en gang for alle. Den mer moderate japanske regjeringen så på dette uortodokse utspillet med bekymring, særlig ettersom Ishihara tidligere har kommet med uttalelser om Kina som ikke akkurat er egnet til å bedre relasjonen mellom landene. Det ble derfor besluttet å komme ham i forkjøpet og kjøpe øyene på nasjonalt nivå. Dette opplevde Kina som en kraftig provokasjon, og nok en gang oppstod det en diplomatisk krise. Timingen var svært uheldg: 18. september var markeringen for Mukden-hendelsen, starten på Japans okkupasjon av Kina i 1931.

HVILKET LAND HAR RETT PÅ ØYENE?
Spørsmålet om det er Kina eller Japan som har mest rett på øyene er svært komplisert, og mange har tatt til orde for å bringe saken inn for en internasjonal domstol. Listen over historiske, geografiske og juridiske argumenter er lang og uoversiktlig, med vektlegging av ulike momenter på hver side. Japanerne har hele tiden hevdet at det ikke eksisterer noen konflikt, siden det er de som har holdt til på øyene siden 1895. I erklæringer om tilbakeføringen av kolonisert territorium etter 1945 er øyene ikke nevnt, påpeker de. Kineserne på sin side vektlegger at øygruppen har vært omtalt i kinesiske skrifter og kart over hundrevis av år, og at japanerne tok seg til rette der uten lov. USA har også en rolle å spille i øykonflikten, men har i denne omgang holdt seg "nøytrale", og anmodet partene om å finne en fredelig løsning. USA er en viktig alliert for Japan, men Kinas økonomiske vekst det siste tiåret har, sammen med Japans forsøk på å kvitte seg med USAs militærbaser, bidratt til å endre denne maktubalansen noe.

 
PROTESTER I JAPAN?
Hvordan er så stemningen i den japanske befolkningen? Anti-kinesiske følelser eksisterer i Japan, men de lever best i grumsete kommentarfelt og på obskure nettsider, og selvsagt blant uttalte  ultranasjonalister.  Blant japanere for øvrig er det mange som først og fremst ser på Kina som politisk og diplomatisk umodent, og mener at en regimeendring er nødt til å komme. Japan er, i motsetning til Kina, et liberalt demokrati, med ytrings- og organisasjonsfrihet, og et levende meningsmangfold. Men akkurat i denne konkrete saken er japanerne forbausende samstemte, og i 2010 fant sjeldent mange veien til protesttog i Tokyos gater. Opptoget var fredelig og svært veldisiplinert - å velte biler og angripe ambassader er en fjern tanke for de fleste japanere av idag. Det ble til og med satt inn ekstra politistyrker for å beskytte den kinesiske ambassaden, i tilfelle noen likevel skulle finne på å gå amok.

1978 sa Kinas statsminister Deng Xiao Ping til Japans statminister Takeo Fukuda om konflikten rundt øygruppen Senkaku/Diao-yu: "La oss legge denne konflikten på hyllen og overlate den til neste generasjon. Forhåpentligvis er de da kloke nok til å finne en løsning." Det er nettopp i disse dager verden vil få se om Deng hadde rett eller ikke.

Om nedleggingen av kursene i japansk og kinesisk ved NTNU

Dette avisinnlegget ble publisert i Adresseavisen 23/12 2011 og ble skrevet sammen med instituttleder for Institutt for fremmedspråk, Leiv Egil Breivik.

Saken det dreier seg om kan du lese om her, her og her (fra NTNUs universitetsavis).

I Universitetsavisa 8/12 står det å lese at årsstudiet i japansk språk og kulturemnet i kinesisk ved NTNU skal kuttes, av økonomiske grunner. Dette skjer til tross for at NTNU har en formulert Asia-satsing og et utbredt samarbeid med Kina og Japan spesielt innen tekniske og naturvitenskapelige fag. Prorektor for utdanning og læringskvalitet, Berit Kjeldstad, avviser at NTNU sentralt kan bidra med midler for å redde studietilbudene i japansk og kinesisk. Kjeldstad begrunner den paradoksale beslutningen med at deres samarbeid med Kina og Japan foregår på en engelskspråklig plattform, og at kunnskaper i og om lokale språk og samfunn i partnerlandene ikke er prioritert.

Vi finner holdningen oppsiktvekkende provinsiell. Referansen til de østasiatiske verdensspråkene som "lokale språk" vitner om manglende forståelse bade for kulturell avstand og for aktuelle globale endringer. Selv om engelsk er det første fremmedspråket i begge land og man i de enorme befolkningene etter hvert ser en bedret engelskkyndighet blant velutdannede, er det fortsatt tilnærmet umulig å få innpass i de ulike samfunssfærene uten solide språkferdigheter og kulturkunnskaper. Skal man bygge opp bærekraftige relasjoner med Kina og Japan, vil man før eller senere møte veggen dersom man tviholder på en engelskspråklig plattform, hvor behagelig det enn måtte være for nordmenn.

Ledelsen ved NTNU kan ikke ha unngått å legge merke til at interessen for japansk og kinesisk er i sterk vekst blant unge, og at de få eksisterende universitetstilbudene i fagene allerede har sprengt kapasitet. Når nå disse tidkrevende språkene er på full fart inn blant fremmedspråkene i skolen, virker det bakstreversk å frata de kommende generasjoner muligheten til å fortsette sine studier parallelt med sin tekniske utdanning. NTNU er videre det eneste universitetet i Norge med spesialkompetanse på japansk politikk, noe som gjør årsstudiet i japansk språk ekstra relevant. Forskere innenfor tekniske fag som har forskningsopphold i Kina vil kunne få langt bedre utbytte av sine opphold og kontakt med kinesiske miljøer med en grundig innføring i samfunnsforhold gjennom de kinesisk-emnene som foreslås nedlagt.

Det dreier seg altså om fremtidsrettede undervisningstibud som er nyttige, populære og relevante for det øvrige studietilbudet ved NTNU. Ledelsen ved vårt eget universitet, Universitetet i Bergen (UiB), har forstått dette. I UiBs budsjett for 2012 er det foreslått å sette av midler til utvikling av studietilbud i kinesisk. Videre går fakultetsledelsen ved HF inn for at det straks utlyses et professorat i japansk. Vi ber NTNU innstendig om å revurdere sin beslutning og tenke mer langsiktig enn de åpenbart har gjort i dette tilfellet.