Dette er en skriftlig utgave av et innlegg jeg holdt ved et temamøte arrangert av UiB uken etter jordskjelvkatastrofen i Japan. (Også Student-TV dekket arrangementet.)
Det har vært en underlig og sterk uke, både personlig og faglig. Jeg har mange venner, fagfeller og en del tidligere studenter i Japan; jeg har i det hele tatt veldig mye der, unntatt familien min, som er her hos meg. Plutselig omtales Japan i alle norske medier, denne gang pga noe annet enn børsnoteringer og aksjekurser som går opp og ned, eller statsministre som igjen trekker seg, av årsaker journalistene sjelden riktig forstår.
Nå må vi huske på at det ikke er hele Japan som er direkte rammet av jordskjelv, tsunami og radioaktiv stråling. Det er først og fremst fylkene Miyagi og Fukushima, med ringvirkninger helt ned til metropolen Tokyo, der det er strømrasjonering og varemangel. I størsteparten av landet går livet som normalt, bortsett fra at det sendes om katastrofen kontinuerlig på TV i alle kanaler, i starten uten reklamer.
Mange undrer seg over japanernes kollektive oppførsel i disse krisetidene. Her er få tegn til panikk, ingen plyndring av butikker, ingen slåssing eller ødelegging. Selvfølgelig ikke, sier de fleste japanere til det. Nå er det blitt kaos. Da må alle være med og skape orden igjen.
Nå er det riktignok akademisk ukorrekt å kalle Japan et homogent samfunn, men i tilfeller som dette trer den sterke enheten i mentalitet og solidaritet frem. De japanske verdiene blir tydeligere: respekt og ydmykhet, tillit og hensyn, å sette fellesskapets behov foran sine egne. Å ha fokus på hva man kan gjøre, rent praktisk, her og nå, heller enn å gruble og diskutere seg bort i prinsipper og ansvarsplassering.
Nettet flommer over av vare og fine scener av denne typen:
En gruppe unge, fancy jenter som er i Disneyland under skjelvet går bort til en av de mange godtebutikkene, hvor man for anledningen deler ut gratis godteri til de som vil ha. Jentene tar godt for seg av det de finner, og han som beskriver scenen føler seg litt skuffet, helt til han ser at de begynner å dele ut alt godteriet til de mange små barna i nærheten.
I Tokyo sto mange tog stille etter skjelvet pga strømstans. To små barn går bort til togføreren for toget de skal på, bukker pent og takker ham for at han fikk toget til å gå igjen. Føreren begynner å gråte.
En gammel, krokrygget kone på toget reiser seg for en frisk, gravid kvinne.
En eldre mann på evakueringssenteret spør seg fortvilet hvordan det skal gå med landet deres. Ved siden av sitter en skoleelev og klapper ham forsiktig på ryggen. "Ta det helt med ro. Når vi blir store, skal vi bygge alt sammen opp igjen."
En som bor i ruinene av huset sitt går ut en liten tur for å se på forholdene. Når hun kommer tilbake, står det mat og drikke på trappen, forsiktig plassert der av ukjente. For sikkerhets skyld.
Folk som bor i de herjete områdene, i hus uten strøm og vann, går for å hente vann ved en brønn i nærheten og noen av de eldre utbryter: "Dette er jo akkurat som i gamle dager, da alle hjalp hverandre".
I storbyen Tokyo er det tilløp til hamstring og egoisme i butikkene. Ulike kampanjer mot disse negative tendensene startes opp, f.eks. av unge designere som ønsker å gjøre noe. Og ikke minst den muntre Operation Ueshima, der kjente komikere gir nytt liv til gamle sketsjer som ender i et: "Jeg vil ha, jeg vil ha, jeg vil ha!" --> "Værsågod, værsågod, værsågod!" Her er en sang som er laget for anledningen.
Morsomme tegnefilmer lages der man forklarer atomulykken for små barn på et språk de forstår og på en måte som ikke sprer frykt. Her er en med engelsk tekst.
Det er slående at stemningen blant japanere som befinner seg utenfor de rammete områdene er litt ulik den som har rådet i Norge og mange andre land. Det er en sindighet og ro blant japanere som antyder at mange er vant til dette. Vi må huske på at det blant de eldste finnes folk som har opplevd både det store skjelvet i 1923 og ødeleggelsene under andre verdenskrig.
Mediedekningen i Japan har også en litt annen tone. Uten at jeg på noen måte ønsker å bagatellisere noe, kan man få inntrykk av at det sterke fokuset på atomfaren i vestlige medier delvis har overskygget sulten og nøden i de rammede områdene.
En stund var det tilløp til massehysteri langt utenfor Japans grenser: informasjon og desinformasjon i våre dager når jo så utrolig langt, så utrolig fort. Når folk i USA går rundt og tror at Toyotaen deres har strålefare og kinesere tømmer butikkene for jod og salt, så har "informasjonen" løpt løpsk. Jeg har til og med lest hvordan folk ser ut til å tro at japanere ikke får skikkelig informasjon om hva som skjer fordi de ikke forstår engelsk! Som om engelsk var det eneste språket informasjon kan spres på. Heldigvis manet kloke hoder blant oss til å ta det mer med ro.
