De øst-asiatiske gigantene

(Innlegget stod som kronikk i Bergens Tidende lørdag 5. juni 2010 i noe redigert form. Her er det innlegget som ble sendt inn.)

Japan og Kina konkurrerer nå om å innta andreplassen blant verdens ledende økonomier. EU-skuten knaker i sammenføyningene, mens det uavhengige Annerledeslandet Norge fremdeles klarer å holde seg godt flytende. Ministrene våre har nylig fortalt oss at Vestlandet er spesielt utsatt når krisebølgen fra EU nærmer seg Norge. Nå må vestlandske kunnskapsinstitusjoner søke sammen med kulturliv og næringsliv og for alvor begynne å utveksle og handle med de kulturelle og økonomiske gigantene i Øst.

Kontakt med Japan innenfor skipsfart og fiskeeksport har en relativt lang og stabil historie, men potensialet innenfor marine næringer og matprodukter er på ingen måte fullt utnyttet. I Japan finnes en populær tegneserie der hovedpersonen er fiskehandler og over noen episoder besøker lakseoppdrettsanlegg og makrelltrålere på Vestlandet. Fjordene våre trekker massevis av japanske turister, og de siste årene er det etablert direkte flyavganger mellom Japan og Bergen om sommeren. Både Edvard Grieg og bergensrocken har sine japanske fanskarer, og i Japan finnes håndarbeidsmiljøer der man driver med hardangersøm.

I forhold til Kina må vi også la de tusen blomster blomstre – denne gang med trauste vestlendinger ved roret. I næringslivet og på kommunenivå er prosessen allerede i gang: en større vestlandsdelegasjon har nylig vært i Kina i forbindelse med verdensutstillingen i Shangai og inngått kontrakter og opprettet avtaler av ulike slag. Nylig fikk Bergen besøk av en større delegasjon med representanter fra en rekke kinesiske universiteter som er interessert i økt kontakt.

Det er nemlig ikke nok å la pengestrømmen flyte, vi må også kjenne våre partneres kultur og historie. Kunnskapsnivået når det gjelder Øst-Asia i Norge er fremdeles faretruende lavt. Japansk tilbys ved UiB på bachelornivå og har mange studenter og gode utvekslingsordninger, men faget er truet av nedleggelse. De få kinesiske språkemnene som tilbys ved Institutt for fremmedspråk finansieres av kinesiske myndigheter gjennom Bergen Konfutse Institutt, som er det eneste i sitt slag i Norge. Tiden er inne for å utvikle et solid, forskningsbasert undervisningstilbud i Øst-asiatiske studier, inkludert språk og historie, slik at vi stiller bedre forberedt ved økt kontakt på mange områder. Denne kronikken er skrevet for å bidra med litt bakgrunnskunnskap om forholdet mellom Japan og Kina.

De to øst-asiatiske brødrene

Det var en gang to brødre. Den eldste var kortvokst men løp superraskt, mens den yngste var overvektig og langsom. Da de vokste opp var det alltid storebror som vant, og han behandlet lillebror svært, svært dårlig. Dette skapte mye vondt blod mellom brødrene. Men så begynte lillebror å trene, og fettet ble omdannet til muskler. Raskt ble han også høyere enn storebror, som begynte å skjønne at han hadde fått en reell utfordrer.

Det høres ut som begynnelsen på et eventyr, og det er det kanskje også. La oss gi fortellingen litt mer kjøtt på beina. Storebroren, Japan, har i lang tid innehatt plassen som verdens nest-største økonomi etter USA, men er nå i ferd med å tas igjen av lillebroren, Kina. Spørsmålet om de to øst-asiatiske gigantenes forhold til USA er selvsagt av stor global betydning, men vel så viktig fremover er forholdet mellom Kina og Japan.

Historisk kontakt

For noen år siden var jeg så heldig å få treffe en representant for den kinesiske ambassaden i Oslo. Da jeg presenterte meg og fortalte ham at jeg underviser i japansk på universitetet, utbrøt han: “Same culture, same culture!”. Det er selvfølgelig en sannhet med modifikasjoner, men den er verdt å merke seg. Ikke overraskende må vi langt tilbake i tid for å spore opp den langvarige kontakten mellom Japan og Kina, som er atskilt geografisk bare av Japanhavet og den koreanske halvøy. Den første bølgen av kinesisk kulturpåvirkning i Japan begynte så tidlig som på 300-tallet, da kinesisk språk, skrift, håndverk, arkitektur og filosofi (konfusianisme og buddhisme) ble introdusert gjennom lærde og eksperter, først og fremst via Korea. På denne tiden hadde kinesisk språk og kultur høy status i Japan, ved at det representerte kunnskap og visdom.

Selv om japansk etter hvert utviklet sitt eget blandede skriftsystem, stammer en stor del av det abstrakte vokabularet i moderne japansk fra kinesisk og skrives med det som i utgangspunktet var de samme skrifttegnene. Mye av dette vokabularet finner man igjen i både koreansk og vietnamesisk, som har utviklet sine egne skriftsystemer og ortografier. Man kan altså med god grunn betrakte kinesisk som et slags Østens latin, og det er ikke mulig å lære å lese og skrive moderne japansk uten referanse til kinesisk. Senere har japanerne skapt mange ord basert på kinesiske tegn, som i sin tur så er blitt tatt i bruk i kinesisk. Engelsk fungerer som lingua franca også i Asia, men når japanere og kinesere møtes er det ikke uvanlig at de finner frem penn og papir for kunne å kommunisere enda bedre ved hjelp av felles skrifttegn og begreper.

Fra respekt til forakt

Det sterke innslaget av kinesisk kultur i den japanske gjennom historien betyr imidlertid på ingen måte at Japan hele tiden har betraktet Kina med beundring og respekt. Etter en periode med heller lite kontakt med omverdenen begynte Japan fra 1850-årene på en omfattende moderniseringsprosess som ga dem et stort forsprang i forhold til andre asiatiske land. Dette var i en tid der vestlig kolonisering og urettferdige handelsavtaler var regelen snarere enn unntaket. Japan er ett av de få landene som aldri ble kolonisert, og som i stedet selv utviklet seg til en kolonimakt som ikke stod tilbake for de europeiske. Den aggressive militarismen som etter hvert utviklet seg bar også preg av forakt for ”sinkene” i de asiatiske nabolandene og en skremmende tro på egne herskerevner. Etter den 2. verdenskrig lå så Japan ydmyket og i ruiner, og den tunge oppbygningen av landet tok til.

Kommunismens fremvekst i Kina må blant annet forstås på bakgrunn av nettopp den japanske imperialismen, som truet landets enhet og retning. Grusomheter begått av japanske soldater i Kina i 30- og 40-årene har resultert i sterke anti-japanske følelser i Kina som i stort monn er å finne den dag i dag. Alle antydninger til japansk nasjonalisme får kineserne til å reise bust, og forholdet mellom landene har i stor grad vært preget av mistillit og fiendtlighet. Så sent som i 2005 fant det sted brenning av japanske flagg og angrep på japanske ambassader i Kina, i protest mot Japans holdning til sin fortid som militær overgriper. Kinesiske myndigheter slo aldri ned på opprørene, formodentlig fordi anti-japanske holdninger har vist seg å fungere godt som et slags lim i den store kinesiske befolkningen.

Diplomatiske forbindelser mellom Kina og Japan kom ikke i stand før i 1972, da daværende president i USA (Richard Nixon) besøkte Kina, og etter Deng Xiao Pings økonomiske reformer på 80-tallet begynte handelsaktiviteter mellom landene for alvor. Det kan se ut som om det er nettopp økonomiske endringer som har brakt de to landene nærmere hverandre gjennom de siste 30 år.

Det offisielle Japan har hele tiden vært opptatt av å stå på godfot med Kina, uten dermed å miste sin selvrespekt. Unnskyldninger for krigshistorien er blitt fremført igjen og igjen, uten at mistroen blant kineserne har sluppet taket nevneverdig. Japans selvtillit som økonomisk kjempe og anerkjent moderne nasjon gjør landet lite villig til å bøye nakken for mye.

Finanskriser og fornyet kontakt

Finanskriser fra sent 90-tall og utover har imidlertid forårsaket mye positivt på høyt politisk og diplomatisk hold. I 1997 holdt det geopolitiske og økonomiske forumet ASEAN (Association of Southeast Asian Nations, etablert så tidlig som i 1967) sitt første møte med Kina, Japan og Sør-Korea, under navnet ASEAN Plus Three. Disse har årlige møter, og fra 2005 er de blitt etterfulgt av statsministermøter, om enn med mye gnisninger og vanskeligheter. Det har videre vært foreslått å opprette en egen asiatisk pengeenhet, AMU (Asian Monetary Unit), etter mønster av EUs euro.

Det var den siste finanskrisen som til slutt fikk de tre øst-asiatiske lederne til å holde de historiske møtene i Fukuoka (Japan) i 2008 og i Beijing i 2009. På det første møtet ble statsministrene enige om at samarbeidet skulle baseres på prinsippene ”openness, transparency, mutual trust, common interest, and respect for their diverse cultures”. Det tredje møtet ble holdt på øyen Jeju i Sør-Korea nylig, bare to måneder etter at et sør-koreansk krigsskip sank i Gulehavet. En internasjonal ekspertgruppe har konkludert med at skipet var blitt truffet av en nord-koreansk torpedo, og verdenssamfunnet venter i spenning på hva som kan bli utfallet av saken. På det trilaterale møtet uttrykte de tre statslederne gjenforeningen av Korea som et felles mål, der middelet er åpning av økonomien i Nord-Korea.

Resten av søskenflokken

Det bringer oss tilbake til eventyret, som vi altså fortsatt bare kjenner begynnelsen på. I søskenflokken finnes nemlig også et siamesisk tvillingpar som ble skilt fra hverandre under Korea-krigen, og som også har en viktig plass i fortellingen. Klemt mellom sine dominerende storebrødre har de to fortsatt et meget vondt og sårt forhold. Den ene tvillingen hadde den overvektige broren som forbilde, men endte selv opp med å utvikle anoreksi. Den andre har den tidligere brutale storebroren som forbilde, og klarer seg nå noenlunde bra. Antagelig er det bare en forsoning mellom disse tvillingene som kan skape en harmonisk søskenflokk med sunn konkurranse. Det vil i så fall være i resten av verdens interesse.