De japanske reaksjonene var omtrent av samme type, kanskje litt mer forsiktige, men likevel undrende til det man oppfattet som en nokså prematur tildeling. Det var noen artige dager, der man kunne oppleve noe så sjelden som å søke på ノルウェー (Norge) og det bare strømmet på med oppdateringer, sikkert 10 i sekundet på det aller meste. (Og tro det eller ei, selv Torbjørn Jaglands håpløse engelsk ble kommentert innimellom - og det av japanere, som er notorisk kjent for å være svake i engelsk.)
Ekstra spennende ble det å følge med i år, da det ble kunngjort at prisen skulle gis til den kinesiske dissenteren og menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo (劉暁波), som sitter fengslet i hjemlandet. Også denne gangen reagerte japanske tvitrere med forbauselse - nå vel og merke ledsaget av åpenlys begeistring. - Jøss, skal si nordmennene har guts! - Heia Norge - er det "the viking spirit" som viser seg? - At de faktisk våger - fantastisk! osv osv, sikkert 10 i sekundet på det meste.
Litt bakgrunnsinfo for denne begeistringen er på sin plass. I løpet av månedene før Jagland og Lundestads annonsering i oktober, kom Japan og Kina nemlig opp i en tilspisset territorialkonflikt med kraftige diplomatiske og politiske konsekvenser. En kinesisk fiskebåt kolliderte med japansk kystvakt i et område som begge land betrakter som sitt. Japanerne fulgte sine egne lover og arresterte kapteinen, hvorpå kineserne ble rasende og reagerte med å avlyse planlagte ministermøter og til og med kulturelle arrangementer, omtrent på samme måte som de gjør i forhold til Norge i disse dager. Så skjedde det som fikk den japanske befolkningen til å gremme seg over sitt eget politiske lederskap: etter press fra Kina ble kapteinen sluppet fri og sendt hjem. Japan hadde gitt etter, nå igjen, livredd for å provosere kjempenaboen i vest.
Så kommer lille Norge med sin Nobelpriskomité og gjør det unevnelige - de gir prisen til en som kineserne selv har valgt å kaste i fengsel! Makan til mot! Og Kina viser seg frem i all sin bakvendthet: kineserne kaller fiskebåtkapteinen for en "helt", mens en rettighetsforkjemper som har spilt blod og tårer for å forbedre landet sitt kalles en "kriminell".
Hadde vi bare hatt ledere som turde stå like rakrygget i forhold til Kina som nordmennene, lød kvitringene i forrige uke. Når så statsminister Naoto Kan (菅直人) ytret seg offisielt om fredsprisen, begynte stemningen på Twitter å nærme seg det sarkastiske. Jeg skal prøve meg på en oversettelse av det han sa, men først originalen:
「普遍的な価値である人権について、ノルウェーのノーベル賞委員会が評価されたと。そんなふうに受け止めています」…「今、ノルウェーのノーベル賞委員会が、そういう評価をされて、そういうメッセージも込めてですね。賞を出されたわけですから、そのことをしっかりと受け止めていきたいと思ってます。」
Oversettelse: Når det gjelder menneskerettigheter som universelle verdier, så oppfatter jeg det slik at den norske Nobelkomitéen har verdsatt disse... Den norske Nobelkomitéen har nå verdsatt det slik, de har et slikt budskap. Nå har de gitt denne prisen, og det vil jeg ta ordentlig til meg.
Kjerneverbet er 受け止める (uketomeru) - ta imot, ta til seg, oppfatte m.m. Her er ingen gratulasjon, ingen begeistring, intet klart ståsted. Til spørsmålet om hva statsministeren mente om at nyheten var blitt sensurert i NHKs kinesiske sending, hadde han "ingen kommentar". Twitter, derimot, rant over av kommentarer: - Er det rart verden oppfatter Japan som stemmeløs når politikerne våre snakker sånn?, lød det - Noe så ynkelig. Takke meg til de norske vikingene!
Det betyr selvfølgelig ikke at statminister Kan og mange politikere med ham ikke faktisk var begeistret eller kanskje heller lettet over det norske utspillet. Det betyr bare at de ikke kan si det høyt, siden de vet hva det kan medføre av diplomatisk trøbbel. Man går stille i dørene oppe på toppen, vel vitende hva alt annet kan resultere i. Kina er nært, historien er nær, kontakten er tett, og det er ømme tær på begge sider.
Da er det nok atskillig lettere å være viking i oljenasjonen og velferdsstaten, trygt og langt borte, med hele den vestlige verden på sin side.
Det er nok ingen grunn til å tro at en verden der Kina dominerer mer, og USA mindre, vil bli mer trivelig.
SvarSlett