Terroristens endimensjonale kulturforståelse

Vår hjemfødte terrorist later til å se på Japan og Sør-Korea som en slags monokulturelle idealsamfunn, og har bedt om å bli vurdert av en japansk psykiater, siden han tror at hans såkalte æresfølelse vil bli bedre forstått av en japansk sakkyndig enn en norsk en, som uansett vil være befengt med "kulturmarxisme".

Som norsk Japan-kjenner finner jeg det naturlig å kommentere dette mildt sagt underlige ønsket, men synes det er vanskelig å se hvilken tråd jeg skal begynne å nøste med. Temaet Japan, homogenitet og kultur vekker så mange diskusjoner og argumenter i mitt akademisk anlagte hode at jeg får problemer med presse dem inn i denne høyst spesielle konteksten og koble dem til ekstremistens virkelighetsfjerne og endimensjonale kulturforståelse. Les forøvrig gjerne denne bloggposten om Japan og monokulturalisme.

Jeg får begynne i det ekstreme: Hadde den eksentriske forfatteren Mishima Yukio fortsatt levd, så er det ikke umulig at ABB ville kunne møte en halvhjertet forståelse for sitt "ærefulle" oppdrag som "kriger". Fascisten Mishima opprettet endog sin egen lille hær og iscenesatte i 1970 et slags dramatisert kuppforsøk mot de nasjonale selvforsvarsstyrkene, som han betraktet som forræderiske og ryggradsløse. Han avsluttet sin opptreden med å begå rituelt selvmord etter ekte samurai-oppskrift. Men i motsetning til ABB var Mishima en usedvanlig talentfull forfatter, og det eneste livet han noen gang tok, var sitt eget. Jeg tviler på om han ville se på massakren på Utøya som videre ærerik.

Heller enn å grave seg ned i denne lett kvalmende tematikken kan det kanskje være vel så interessant å begynne i en annen ende: å se på hvordan denne Japan-relaterte biten av nyhetene ble mottatt blant japanere flest, anno 2011. Bombeangrepet og massakren ble selvfølgelig gitt bred dekning også i japanske medier i dagene etter 22. juli. Nylig begynte ABBs syn på Japan som et idealsamfunn og hans ønske om å bli vurdert av en japansk psykiater å dukke opp på enkelte nyhetssider, og kommentert på blogger og i sosiale medier. Nå må vi huske på at dette for de fleste er nyheter fra et land som ligger svært langt borte, og det skaper en viss avstand til hendelsen, men reaksjonene viser uansett et mangfold av synspunkter og holdninger i denne påståtte monokulturen.

Mange har blandede følelser og vet ikke helt hvordan de skal reagere. For å få ordentlig tak i disse blandede følelsene, kan vi forestille oss et motsatt (om enn svært urealistisk) scenario: En venstreekstrem, japansk otaku massakrerer ungdom i et høyreorientert politisk miljø og utnevner Norge og Sverige til idealsamfunn i sitt manifest, uten en gang å ha besøkt landene. Så ber han om å bli vurdert av en norsk psykiater, som han mener bedre vil kunne forstå hans følelse av...tja...."solidaritet". Forvirrende? Skal man le eller gråte? Bli smigret eller støtt?

Her er flere reaksjoner på ABBs Japan-hylling fra Twitter og ulike japanske nettsteders kommentarfelt:

"Jeg tror han har misforstått helt. Det finnes folk fra mange ulike land bosatt i Japan, og vi har også utenlandske kriminelle her. Selv om han vurderer Japan høyt, så kan ingen verdsette sånne grusomme handlinger. Når jeg tenker på de unge som ble drept, blir jeg trist, ikke bare som japaner, men som menneske. Jeg sender min medfølelse til ofrene og de pårørende."

"Breivik har fullstendig misforstått Japan."

"Dette må være en slags FUJIYAMA GEISHA i ny drakt. Han har sett The Last Samurai for mange ganger."

"Hæ? Japan som idealsamfunn? Hvor har han fått det fra?"

"Det må da være ironisk ment?"

"Hvis han mener den tradisjonelle Japanese spirit, så skulle han vel begått harakiri!"

"OK, send ham hit! Han kan vurderes av våre psykiatere, prøves i våre rettssaler og sitte i våre fengsler. Jeg tenker den norske befolkningen hadde satt pris på det!" (Bilder fra norske fengsler har også spredd seg i mediene, med kommentarer om hvor ufattelig luksuriøse de ser ut.)

"Hadde han blitt vurdert hos oss, ville han fått dødsstraff."

En koreansk-japansk blogger forteller relativt detaljert om at i Norge får alle studenter utdelt stipend i studietiden (utenkelig i det kapitalistiske Japan) - "og så kommer denne fyren og snakker om Japan som et idealsamfunn!"

Mange vil ha seg frabedt å få landet sitt trukket inn i en morders verden:

"Skal vi bli et slags hellig sted for høyrekstreme fra Europa nå - fri og bevare oss!"

"Uff, nå kommer vel Vesten til å få merkelige misoppfatninger av oss - igjen!"

"Vi har nok med jordskjelv og atomtrøbbel - ikke trekk oss inn i dette!"

"Skal vi blitt sett på som en terroriststat, nå da?"

Så har vi de som er litt mer på siden:

"Heller muslimer enn radioaktiv stråling"

"Japanske psykiatere? Jo takk, skal du ha - han vet tydeligvis ikke hvor inkompetente psykiaterne våre er."

Merk også denne:

"Jeg blir dårlig av dette. Særlig når jeg tenker på hvordan våre høyreekstreme vil reagere. Jeg synes jeg kan høre dem: Dream on, unge mann, vi er nok ikke så frie for fremmedkulturelle elementer som du tror, vi har jo fullt med koreanere og kinesere her"

Og ganske riktig. Våger man seg inn på det notoriske nettstedet 2channel, så møter man på mer ubehagelige synspunkter. Japans høyreekstreme er relativt synlige, særlig på nettet (såkalte ネトウヨ) og det sitter en del unyanserte sympatisører rundt om foran PC-skjermene og lirer av seg litt av hvert på anonyme nettsteder som 2channel. Jeg føler meg ikke bekvem med å gjengi så mye av dette, men her er en innholdsmessig representativ variant:

"Japan er nok langt fra det monokulturelle paradiset han tror - vi har kanskje ikke så mange muslimer, men vi har altfor mange koreanere."

Det er det som er gjengangeren - i Japan er det ikke muslimene de ekstreme nasjonalistene vil ha ut, det er koreanerne. Og ironisk nok er det de best integrerte som er problemet - etterkommerne av de som japanerne selv tvangsflyttet til Japan før 2. verdenskrig.

Alle har sitt å stri med, kan man si.

Én oppsummerer det slik:

"Europeiske konservative sier: Japan lar seg ikke kontrollere av islamister og jøder - lær av Japan! Japanske konservative sier: Europa lar seg ikke kontrollere av Korea og Kina - lær av Europa."

Fremmedfrykt er åpenbart et universelt fenomen.

Litt fakta til slutt: Japan har 127 millioner innbyggere og en innvandrerbefolkning på litt over 2 millioner (ca 1,6%). Den største gruppen av disse 1,6 prosentene er kinesere (30%), deretter koreanere (26%) og så brasilianere (som ofte er japanskættede) 14%. Grei oversikt her. Innvandringslovene er strenge, samtidig som fødselstallene synker, befolkningen eldes og behovet for arbeidskraft øker. Innvandring er et svært aktuelt tema i dagens Japan.

______________________________________________________

追悼

Jordskjelvkatastrofen i Japan

Dette er en skriftlig utgave av et innlegg jeg holdt ved et temamøte arrangert av UiB uken etter jordskjelvkatastrofen i Japan. (Også Student-TV dekket arrangementet.)

Det har vært en underlig og sterk uke, både personlig og faglig. Jeg har mange venner, fagfeller og en del tidligere studenter i Japan; jeg har i det hele tatt veldig mye der, unntatt familien min, som er her hos meg. Plutselig omtales Japan i alle norske medier, denne gang pga noe annet enn børsnoteringer og aksjekurser som går opp og ned, eller statsministre som igjen trekker seg, av årsaker journalistene sjelden riktig forstår.

Nå må vi huske på at det ikke er hele Japan som er direkte rammet av jordskjelv, tsunami og radioaktiv stråling. Det er først og fremst fylkene Miyagi og Fukushima, med ringvirkninger helt ned til metropolen Tokyo, der det er strømrasjonering og varemangel. I størsteparten av landet går livet som normalt, bortsett fra at det sendes om katastrofen kontinuerlig på TV i alle kanaler, i starten uten reklamer.

Mange undrer seg over japanernes kollektive oppførsel i disse krisetidene. Her er få tegn til panikk, ingen plyndring av butikker, ingen slåssing eller ødelegging. Selvfølgelig ikke, sier de fleste japanere til det. Nå er det blitt kaos. Da må alle være med og skape orden igjen.

Nå er det riktignok akademisk ukorrekt å kalle Japan et homogent samfunn, men i tilfeller som dette trer den sterke enheten i mentalitet og solidaritet frem. De japanske verdiene blir tydeligere: respekt og ydmykhet, tillit og hensyn, å sette fellesskapets behov foran sine egne. Å ha fokus på hva man kan gjøre, rent praktisk, her og nå, heller enn å gruble og diskutere seg bort i prinsipper og ansvarsplassering.

Nettet flommer over av vare og fine scener av denne typen:

En gruppe unge, fancy jenter som er i Disneyland under skjelvet går bort til en av de mange godtebutikkene, hvor man for anledningen deler ut gratis godteri til de som vil ha. Jentene tar godt for seg av det de finner, og han som beskriver scenen føler seg litt skuffet, helt til han ser at de begynner å dele ut alt godteriet til de mange små barna i nærheten.

I Tokyo sto mange tog stille etter skjelvet pga strømstans. To små barn går bort til togføreren for toget de skal på, bukker pent og takker ham for at han fikk toget til å gå igjen. Føreren begynner å gråte.

På gatedøren til et privat hus henger et lite oppslag: "Værsågod kom inn og bruk toalettet".

En gammel, krokrygget kone på toget reiser seg for en frisk, gravid kvinne.

En eldre mann på evakueringssenteret spør seg fortvilet hvordan det skal gå med landet deres. Ved siden av sitter en skoleelev og klapper ham forsiktig på ryggen. "Ta det helt med ro. Når vi blir store, skal vi bygge alt sammen opp igjen."

En som bor i ruinene av huset sitt går ut en liten tur for å se på forholdene. Når hun kommer tilbake, står det mat og drikke på trappen, forsiktig plassert der av ukjente. For sikkerhets skyld.

Folk som bor i de herjete områdene, i hus uten strøm og vann, går for å hente vann ved en brønn i nærheten og noen av de eldre utbryter: "Dette er jo akkurat som i gamle dager, da alle hjalp hverandre".

I storbyen Tokyo er det tilløp til hamstring og egoisme i butikkene. Ulike kampanjer mot disse negative tendensene startes opp, f.eks. av unge designere som ønsker å gjøre noe. Og ikke minst den muntre Operation Ueshima, der kjente komikere gir nytt liv til gamle sketsjer som ender i et: "Jeg vil ha, jeg vil ha, jeg vil ha!" --> "Værsågod, værsågod, værsågod!" Her er en sang som er laget for anledningen.

Morsomme tegnefilmer lages der man forklarer atomulykken for små barn på et språk de forstår og på en måte som ikke sprer frykt. Her er en med engelsk tekst.

Det er slående at stemningen blant japanere som befinner seg utenfor de rammete områdene er litt ulik den som har rådet i Norge og mange andre land. Det er en sindighet og ro blant japanere som antyder at mange er vant til dette. Vi må huske på at det blant de eldste finnes folk som har opplevd både det store skjelvet i 1923 og ødeleggelsene under andre verdenskrig.

Mediedekningen i Japan har også en litt annen tone. Uten at jeg på noen måte ønsker å bagatellisere noe, kan man få inntrykk av at det sterke fokuset på atomfaren i vestlige medier delvis har overskygget sulten og nøden i de rammede områdene.

En stund var det tilløp til massehysteri langt utenfor Japans grenser: informasjon og desinformasjon i våre dager når jo så utrolig langt, så utrolig fort. Når folk i USA går rundt og tror at Toyotaen deres har strålefare og kinesere tømmer butikkene for jod og salt, så har "informasjonen" løpt løpsk. Jeg har til og med lest hvordan folk ser ut til å tro at japanere ikke får skikkelig informasjon om hva som skjer fordi de ikke forstår engelsk! Som om engelsk var det eneste språket informasjon kan spres på. Heldigvis manet kloke hoder blant oss til å ta det mer med ro.

Selv om katastrofen har dimensjoner som det er umulig å ta inn over seg i sin helhet, vil det utvilsomt gradvis komme gode ting ut av den. Jeg minner om det sino-japanske ordet for krise: 危機 (utt. kiki), som består av tegnet for farlig（危ない）og anledning（機会）. Min spådom for Japan er at når faren legger seg, vil anledningene gripes.

Aktuelle ord i japansk, 2010

Ett helt år er gått siden jeg blogget om vinnerordene i den årlige konkurransen om aktuelle og populære ord/uttrykk i Japan. (Og jeg mener fortsatt vi skulle hatt noe lignende her til lands - vi har flere gode kandidater, f.eks.monstermaster, framsnakking og bibelsex.)

Nå er vinnerordene for 2010 kåret, og noen vinduer mot Japan kan åpnes, med tilhørende norske forklaringer. Jeg har lagt inn lenker her og der for å gjøre det hele litt mer levende. Les, klikk og lær!

1) ゲゲゲの〜 gegege no -

Ja, hvordan oversette noe sånt? Uttrykket gegege henspiller på den etter hvert klassiske tegneserien ゲゲゲの鬼太郎 Gegege no Kitarô fra 60-tallet. Den litt dystre, men spøkefulle fortellingen utspiller seg på en gravplass, hjemstedet til spøkelset Kitarô, hans onkel Øyeeple (目玉親父), Rottemannen (ネズミ男) og mange flere. Forfatteren av serien heter Mizuki Shigeru (水木しげる) og hans lange og tunge vei gjennom fattigdom frem til gjennombrudd er nylig blitt til TV-serie, basert på selvbiografien til tegnerens kone. Tittelen på TV-serien (og boken) er "Kona til Gegege" og den har fått en riktig stor seerskare gjennom året. Snart kommer filmen også. Prisen blir selvfølgelig utdelt til serieskaperens kone, Mura Nunoe (武良布枝).

2) いい質問ですねえ！ ii shitsumon desu nee - Se, det var et godt spørsmål!

Dette er ikke noe nytt uttrykk, selvfølgelig, men er blitt ett av varemerkene til journalisten og forfatteren Ikegami Akira (池上彰). Han er blitt en høyt skattet formidler av nyheter og annet stoff, ikke bare fordi han er nøyaktig og dyktig, men fordi han er i stand til å bruke et enkelt og forståelig språk til å formidle. Han har språket i sin makt, med andre ord, og vet tydeligvis å verdsette et godt spørsmål. Jeg prøvde å finne et klipp der han ytrer vinneruttrykket, men uten hell. Vi får nøye oss med reklame for hans nye programserie Vi besøker Ikegamis verden, der han etter sigende skal bringe sitt perspektiv på nyhetssaker. Prisen går til journalisten selv.

3) イクメン ikumen - menn i pappaperm

Mens vi diskuterer lik fordeling av foreldrepermisjon så busta fyker her hjemme, er utviklingen i Japan langt mer beskjeden. Regjeringens uttalte mål er at 10% av alle menn skal ta ut pappaperm innen 2017. Om de klarer å oppnå det målet er lite sannsynlig, men antall fedre som tilbringer tid med sine små skal ha økt en god del bare det siste året, og nå har også kjendiser i pappaperm sluppet til i mediene. For en sjelden glede å høre japanske fedre si sånt som dette offentlig! Uttrykket ikumen spiller på ordet ikemen ("kule/stilige menn"), men ike er byttet ut med iku, som er det første tegnet i ordet ikuji (育児 "barneoppdragelse"). Men kan tolkes både som det engelske "men" og 面, som betyr maske/ansikt. Prisen går til artisten Tsuruno Takeshi (つるの剛士) - han med blondt hår og grå hatt i panelklippet over.

4) AKB48

Dette er navnet på en popgruppe med ørten medlemmer som holder til i Akihabara (derav AKB) og holder ukentlige konserter. Medlemmene kan visstnok stemmes ut og inn av fansen, slik at man får en slags interaktiv popgruppe. Det har visst vært en stor suksess. Jeg styrer min begeistring og nøyer meg med å koble til denne lenken. Går det ikke tolv på dusinet av disse, da?

5) 女子会 joshikai - damesamlinger

En av de japanske stereotypiene er den med dresskledde businessmenn som nærmest tvinges med på bar etter arbeidstid for å drikke og derved pleie forholdet til sine sjefer og kolleger. Nå har kvinner begynt å ta etter, og går gjerne ut og drikker sammen, men uten sine mannlige kolleger, vel å merke. Det er en måte å kommunisere på, heter det; ikke komyunikeeshon, men nominikeeshon (飲ミニケーション, nomi betyr "drikke"). Men man trenger ikke nødvendigvis drikke seg full, tenker damene, og samler seg om annet også, enten det er lekre retter eller interessante utflukter. Dermed blir det business, og så sprer uttrykket seg for alvor. Prisen blir gitt til direktøren for restaurantkjeden Monteroza, som var de første til å lansere egne dameopplegg.

6) 脱小沢 datsu Ozawa - bort fra Ozawa

Et av vinnerordene ifjor var datsu kanryô - ut av byråkratveldet, dvs et politisk-aministrativt hamskifte. Men det finnes tydeligvis stadig mer ham som må skiftes. Ozawa er ingen ringere enn Ozawa Ichirô, en mektig edderkopp i Japans politiske liv som har vært anklaget for korrupsjon og dermed bidratt til å gi den nåværende DPJ-regjeringen dårlig rykte. Da forrige statsminister Hatoyama valgte å trekke seg (først og fremst pga striden rundt USAs militærbaser, der han ikke klarte å holde løftene han gikk til valg på) hadde han trolig håpet at Ozawa og hans nettverk ville gå med i dragsuget, men så enkelt skulle det ikke bli. Da så Kan Naoto dannet sin regjering, ble valget av de nye statsrådene kommentert og spekulert om i mediene og vinneruttrykket ble lansert. Regjeringen er etter sigende lite begeistret for denne merkelappen, som får fokuset bort fra de politiske sakene. Hvem skal så ordprisen deles ut til? Det står bare "vinneren har avslått å komme". Ikke så rart, kanskje.

7) 食べるラー油 taberu raa-yu - knaskbar chili-olje

I en usedvanlig matglad nasjon med hang til popularitetsbølger er det stadig matretter eller oppskrifter som blir snakkiser. I år var det chiliolje, eller raa-yu. Ikke at det er noe nytt, japanerne har brukt raa-yu i ramen og gyôza-saus langt tilbake, men nå er det snakk om chiliolje med biter av chili, løk, hvitløk mm, brukt som tilbehør til maten. Flere restauranter og hoteller har hatt det på menyen, til stor suksess, og en kan også kjøpe snacks, burgere og risboller med raa-yu. Man kan evt lage sin egen olje. Prisen deles ut til eieren av Momoya, som har den mest populære knaskbare chilioljen (stadig utsolgt i butikkene, berettes det).

8) ととのいました totonoimashita - Der falt det på plass!

Dette uttrykket stammer fra komikerparet W-colon (leses "double colon"), som har spesialisert seg på en slags gåtegjettelek med to ord/uttrykk, der svaret på gåten er et ordspill som stemmer for begge uttrykk. "Der falt det på plass!" sies når gåten er tenkt ut og klar til å legges frem for publikum. Det krever både tenkning, kreativitet og ikke minst assosiasjonsevne å lage disse gåtene og svarene deres. Nå må det legges til at japansk, med alle sine homonymer, er spesielt godt egnet til denne leken. Jeg har prøvd å tenke ut et norsk eksempel, men med nokså tamt resultat. Det nærmeste jeg kommer er gåter av typen hva-er-likheten-mellom-x-og-y, der svaret ofte inneholder et ordspill (som i Hva er likheten mellom en frisør og en hane? Begge har kam.) Prisen går selvsagt til komikerparet, som kan ses her . Og her (fra 3:37) kan du se den ene av dem lage en rekke kreative gåter på rekke og rad - godt gjort!

9) 〜なう。-nau. - now, dvs nå.

Dette er en merkverdig sak som er blitt til på Twitter (og som jeg har nevnt før). Det er et lån fra engelskspråklige meddelelser av typen "Going to bed now" eller "TV now". Japansk er verb-finalt, så normalt skal adverb som "nå" stå før verbet, men her har man simpelthen lagt nau etter verbet, som en slags setningsfinal partikkel. Vanligvis skrives fremmedord i japansk med katakana, men dette skrives med hiragana, slik at ordet føles mer hjemlig og nært. Twitter er riktignok ganske populært i Japan, men for de mange millionene japanere som ikke bruker det, er denne besynderlige konstruksjonen fortsatt fremmed og uforståelig. Prisen deles ut til Umesaki Kenri (梅崎健理), en 17 år gammel Twitterbruker.

10) 無縁社会 muen-shakai - det relasjonsløse samfunn

Det var mye underholdning og tull blant årets vinnere, men denne siste er langt mer alvorstung. Uttrykket ble blant annet brukt i forbindelse med de mange trygdesvindelsakene som i de siste er kommet for dagen. Det har vist seg at flere japanske familier i årevis har mottatt trygden til avdøde slektninger ved å la være å melde fra om dødsfallet, ofte fordi de simpelthen ikke visste om det. Japan er tradisjonelt er sterkt relasjonsbundet samfunn der alle forventes å ha et praktisk og følelsesmessig ansvar for de de står i nær relasjon til. Begrepet en (縁), som finnes både i japansk og kinesisk, betyr nærmest et skjebnebasert fellesskap som man kan ha i forhold til mennesker så vel som til steder. Men disse grunnleggende fellesskapene viser tegn på svekkelse i vår moderne tid: hjem brytes opp, folk dør i ensomhet, barn utsettes for omsorgssvikt, relativt unge mennesker lukker seg inn og isolerer seg fra omverdenen. Beveger vi oss mot et fellesskapsløst samfunn, spør observatørene bekymret. NHK laget en reportasje om temaet i vår, og det var reportasjeteamet som fikk prisen.