Som de fleste andre nybegynnere satt også jeg med den uuttalte antagelsen at dette var mye det samme som Facebook, og begynte å lete etter folk jeg kjente. Jeg fant bare tre, men den ene var erfaren tvitrer, og kunne gi meg noen gode råd. Etter hvert skjønte jeg at jeg slett ikke skulle lete etter kjentfolk, men etter kjente folk som pleier å si vettuge ting. Dette var altså noe helt annet enn Facebook, som er mer et slags reunion party på grensen mellom offentlig og privat.
Som mange nye tvitrere begynte jeg å følge Barack Obama og Oprah Winfrey, men innså at det ble for fjernt. Jeg måtte finne noe mer hjemlig. Knut Olav Åmås (å ja, han pleier å skrive bra!), Marie Simonsen i Dagbladet (hun egner seg sikkert godt her med sine treffsikre one-linere!), Trine Eilertsen og Hilde Sandvik i B.T. (ja nå ble det mer hjemlig!), og Frank Rossavik i Morgenbladet (befriende uredd for alternative synspunkter). Og så Abid Raja - selvsagt. Og en masse andre folk som jeg klikket meg til på måfå og som først og fremst hadde interessante og opplysende bio-beskrivelser.
Selv om det virket rotete og uoversiktlig den første tiden ble jeg etter hvert vant til formen og så at dette var en fin nyhetskilde og måte å få tilgang til interessante artikler som jeg ellers ikke ville kommet over. Det var på Twitter jeg først fikk vite om Michael Jacksons bortgang og om fredsprisen til Obama, og i tillegg hva folk rundt omkring hadde å si om det. Dessuten var det til tider ganske enkelt mye vittig. Så det er dette som er det nye offentlige rommet, tenkte jeg. Det var jo dessuten et utmerket sted å fortelle "verden" at jeg hadde et nytt blogginnlegg (Twitter er jo en form for mikroblogging).
Men hva med Japan? Jeg har spesiell interesse av å vite hva som rører seg i det japanske samfunnet pga jobben min. De tvitrer vel i Japan også? Hvem i all verden kan jeg følge der? Jeg søkte på TV-kommentatorer jeg husket som innsiktsfulle fra da jeg studerte i Osaka, men nei. Jeg søkte på kjendiser, men syntes det ble for mye bla bla. Så kom jeg på å søke på ord som Norge, Oslo, Skandinavia - tvitres det om vår del av verden, tro?
Dette var akkurat etter at Jagland forkynte fredsprisvinneren for all verden på sin akk så stotrende engelsk, så de fleste av treffene dreide seg om det (utdelingen, ikke engelsken), og det var interessant nok lesning (litt forsiktigere enn her, men den samme overraskelsen). Men så begynte det å komme inn sånne tvitringer: "Åh, det er om Norge" og "Så nydelig det ser ut - minner meg om da jeg var der", og så "Spesialprogram om Norge på kanal XX". Så der satt jeg, i Bergen, og visste på et blunk at det satt en masse japanere og så på et TV-program om Norge i samme stund. Jeg kunne ikke annet enn å tvitre ut en beklagelse over at jeg ikke kunne se programmet. Og så kom det noen svar, fra Norgesinteresserte japanere, og jeg hadde noen å følge. Jeg skrev også kort om hva slags folk jeg var interessert i å følge med #followmeJP, og fikk noen anbefalinger der. Så nå er jeg i gang, og kan tvitre på det språket som passer meg uten å risikere at ingen skjønner bæret.
En av de som var først ute som tvitrer i Japan var IT-journalisten Daisuke Tsuda （津田大介）som etter hvert har fått sitt eget verb, tsudaru （ツダる）. Det betyr å tvitre om et arrangement mens du sitter der, en ikke ukjent aktivitet for garvede Twitterbrukere. (Twitter heter bare ツイッター (i blant ついったー, det er litt koseligere), og å google heter forøvrig guguru（ググる）på japansk.) En tvitring kalles en tsubuyaki (つぶやき , som betyr mumling) , mens ellers er de fleste uttrykkene bare Katakana-overføringer fra engelsk. Bortsett fra en liten sak som stadig dukker opp og som jeg i begynnelsen ikke fikk mening i: på slutten av en setning føyes det i blant til et nau med Hiragana（なう）, f.eks. 食事なう、帰るなう. Jeg fikk ingen mening i dette og gjorde det mest nærliggende - tvitret et spørsmål om hva det betød. Det viser seg å være det engelske now, men brukes - temmelig ukonvensjonelt - som en slags partikkel: (måltid nå, drar hjem nå). Det er et rent (og besynderlig) Twitter-produkt, og brukes bare der, foreløpig i hvert fall. Vi får for guds skyld håpe det ikke sprer seg...
Men det er en liten forskjell på Twitter på japansk og på norsk eller engelsk: For alle språk er det slik at man bare kan skrive inn 140 tegn (characters). Tegn i dette tilfelle betyr jo for oss bokstaver, men for japansk (og kinesisk) blir situasjonen en litt annen, siden ett tegn kan tilsvare flere alfabetiske bokstaver. Med andre ord blir mengden med innhold du kan skrive på japansk langt større enn på norsk, engelsk etc. Hva som er best skal være usagt, men helt rettferdig er det jo ikke?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar