Ansvar for egne talehandlinger?

Ytringsfriheten diskuteres som aldri før, og de slitsomt velkjente poengene strøs rundt i det offentlige rom: "Man må da få si det man mener?" "Joda, men det finnes da grenser for hva man kan få lov til å si?" "Hvor skal grensen gå, da, og hvem skal bestemme hvor den skal gå?" "Grensen går ved krenking og diskriminering, og det må jo være den som føler seg krenket som må få sette den?" "Nei, det er jeg helt uenig i, man kan ikke måtte ta så voldsomt hensyn til alt og alle. Vi må tåle litt!" "OK, da er vi uenige om det, og det er jo helt greit at vi er uenige?"

Det er en kjedelig diskurs, som gjentar seg og gjentar seg. For en lingvist med mer enn middels interesse for språkfilosofi er den imidlertid alarmerende upresis. Hvem er "vi" og "man", for eksempel? Ord som "ytring", "si" og "mene" har heller ikke et så enkelt innhold som man skulle tro. Alle som har et forhold til John L. Austins "How to do things with words" (1962) og den senere talehandlingsteorien (speech act theory) vet at en ytring kan være mer enn bare en ytring. Å avgi et løfte eller å utsi en ordre kan gjøres i form av ytringer, men de er ikke uforpliktende eller uten konsekvenser. Å ytre noe er også å gjøre noe.

Det vi ytrer har betydning, og det som har betydning har (oftest) implikasjoner. Å ytre noe er altså ikke bare, bare. Selv en utrent hobbyfilosof vil kunne argumentere for at et bevisst og voksent menneske må ta ansvar for sine handlinger - det er den som utøver volden som skal i fengsel, ikke offeret. Hva da med ytringer som talehandlinger? Har vi ansvar for dem også? Eller er de uforpliktende så lenge vi er villig til å forsvare dem? Problemet med talehandlinger i det offentlige er at det kan være umulig å forutsi hvilke konsekvenser de kommer til å få. Ingen kronikkskribent kan vite sikkert hvordan det de skriver vil bli tolket av tusenvis av fortolkere. Kjenner man stemningen i samfunnet vet man vel også hva som vil oppfattes som kontroversielt og derfor bli møtt med motstand, men det er likevel ikke gitt at motstanden faktisk kommer.

Det finnes mange typer talehandlinger. Jeg nevnte "løfter" (slike som politikerne våre så ofte gir) og "ordrer" (politiet, kanskje?). Skal man ytre sin mening om et samfunnstema må man ta i bruk flere: man må både påstå, karakterisere, protestere, spørre og svare. Det skjer mye på en gang. Det å ytre seg offentlig innebærer altså mye forskjellig; det er ikke bare å "si sin mening". Å stigmatisere svake grupper går for mange over grensen, men selv det kan problematiseres: hva er en svak gruppe, og er alle dens representanter nødvendigvis svake?

Stadig opplever man også at folk misforstår hverandre og at diskusjonene blir aldeles deformert. Det kan skyldes at det er blitt for stor avstand mellom "det man mener" og "det man sier/skriver". "Det var ikke det jeg mente", kan man ofte høre. "NN har helt misforstått mitt poeng". Det skulle tilsi at man i det minste har et ansvar for å uttrykke seg klart nok til at ikke intensjonen blir helt borte, og at man i det minste reflekterer litt over ords betydning, og setningers implikasjoner.

Skjønner du hva jeg mener?

Hva skal og kan man skrive?

En av grunnene til at jeg har sans for blogg-konseptet er at jeg får rom til å sette min egen dagsorden uten å måtte tvinges inn i en forhåndsbestemt polarisert setting. Det såkalte "offentlig rom" i Norge gjør meg litt dårlig. Det er bare plass til to ståsteder, og hvis man mener noe som identifiseres med ett av dem, så ligger det i kortene at man går god for en masse annet. Det umuliggjør nyansering og nye ideer. Å tenke nytt betyr nettopp å klare å tenke og ytre seg på tvers av kjente kategorier, å se sammenhenger som ikke er innlysende. Heldigvis har vi nå flere og flere offentlige rom, ikke bare ett. Man burde slutte å snakke om "det offentlige rom" og heller sette det i flertall: "de offentlige rommene". Nå har jeg altså etablert ett.

Jeg er fortsatt usikker på hva som skal og kan skrives i en blogg som i prinsippet kan leses av alle (om det faktisk leses er et ganske annet spørsmål). Å skrive ut i det blå, uten definerte mottakere virker rart og fyller meg med spørsmål av typen "Hva er det lov å skrive?" "Hva er det lurt å skrive?" "Hva kan få meg opp i trøbbel?" Jeg overmannes av ytringsfrihetens tilsynelatende grenseløshet. Ikke sånn å forstå at jeg har et behov for å sjikanere, hetse eller krenke noen. Jeg liker å være saklig. Samtidig så arbeider jeg jo for en institusjon som også består av enkeltmennesker med beslutningsmakt, også over meg. Hva skjer hvis jeg kritiserer dem? Går alt greit så lenge jeg ikke nevner navn, men bruker ord som "ledelsen"? Er det snikete å blogge om ting istedenfor å skrive innlegg i På Høyden, f.eks.? Eller bør jeg heller ytre meg om ting som skjer utenfor institusjonen, i departmentet f.eks.?

OK, da gjør jeg det. Kunnskapsdepartementet har kommet med en ny forskningsmelding med Tora Aasland i spissen. Det står mye bra der, for eksempel har man fokus på mål (løsing av diverse kriser) og på den kunnskapen som er nødvendig for å oppnå disse målene. For å få den kunnskapen bevilger man penger til universitetene; når jeg leser reaksjonene er det så vidt jeg forstår altfor lite, men dog.

Jeg arbeider ved et universitet. Jeg driver med forskning og undervisning. Forskningsmeldingen burde være høyaktuell for meg, siden den formodentlig tar opp finansiering av mine aktiviteter. Hvorfor føler jeg da at den ikke angår meg? At den snakker til en verden som ikke har noe med min å gjøre? Jeg klarer ikke å få øye på sammenhengen mellom forskningmeldingen og min situasjon, som er slik:

Jeg har eneansvaret for et helt fag (japansk) uten å ha fast stilling. Jeg har en omsorgsfull og redelig ledelse rett over meg som har gjort det som står i deres makt for at jeg skal kunne gjøre meg ferdig med doktorgradsarbeidet mitt (forskning) og kvalifisere meg til en stilling som - forhåpentligvis - skal lyses ut en gang i fremtiden. Hvis vi tenker direkte nytte, og det må vi selvsagt også gjøre, så kan ikke min forskning og min danning av studenter løse umiddelbare kriser, verken økonomi-, mat- eller klima-. Men hvis vi tenker litt større på det, litt mer langsiktig, så mener jeg dypt og inderlig at det jeg gjør er viktig og nyttig. Jeg lærer - helt konkret - unge mennesker alternative måter å snakke, tenke og oppføre seg på. Jeg sender dem til et land langt borte for at de skal kunne puste i en annen luft, få nye perspektiver, forholde seg på nye måter, forbedre sin nyervervede kompetanse, opprette verdifulle kontakter. Jeg har snust meg frem til et betydningssegment som kobler språk og virkelighet, og forsker på fine forskjeller mellom to språksystemer når det gjelder dette segmentet, jeg prøver å forstå dem, og jeg prøver å formidle dem. Skal du lære unge mennesker å snakke, tenke og oppføre seg på alternative måter, så må du ha noen som forstår seg på disse måtene og som evner å forklare dem, ned i minste, fine detalj.

Det er neppe noen motsetning mellom dette og forskningsmeldingen. Der står det om globale utfordringer - jeg vil påstå at mangelfull kulturell kontakt/kommunikasjon er en global utfordring. Det står om internasjonalisering - et vakkert ord for sånne som meg. Men likevel: jeg får ikke fast jobb. Jeg sitter i forskjellige råd og utvalg, er medlem av forskergrupper og nettverk. Jeg tar imot en ball som kommer kastende utenfra og drar i gang kinesiskstudier ved universitetet. Jeg trekkes med i et større kartleggingsarbeid om Øst-Asia-rettet aktivitet, det er intet mindre enn rektoratet som ber om rapporten. Alt dette nyttige, og fortsatt uten fast stilling. År etter år etter år. Misforstå ikke: jeg føler at jeg sitter rimelig trygt, med faste halvtårskontrakter, og jeg vet at jeg har gjort meg uunnværlig her og der. Men jeg er ikke innenfor. Jeg er ikke ordentlig "med" i dette store man får en følelse av når man hører på minister Aasland. Jeg blir sett, men jeg blir ikke sett. Forstå det den som kan.