Ansvar for egne talehandlinger?

Ytringsfriheten diskuteres som aldri før, og de slitsomt velkjente poengene strøs rundt i det offentlige rom: "Man må da få si det man mener?" "Joda, men det finnes da grenser for hva man kan få lov til å si?" "Hvor skal grensen gå, da, og hvem skal bestemme hvor den skal gå?" "Grensen går ved krenking og diskriminering, og det må jo være den som føler seg krenket som må få sette den?" "Nei, det er jeg helt uenig i, man kan ikke måtte ta så voldsomt hensyn til alt og alle. Vi må tåle litt!" "OK, da er vi uenige om det, og det er jo helt greit at vi er uenige?"

Det er en kjedelig diskurs, som gjentar seg og gjentar seg. For en lingvist med mer enn middels interesse for språkfilosofi er den imidlertid alarmerende upresis. Hvem er "vi" og "man", for eksempel? Ord som "ytring", "si" og "mene" har heller ikke et så enkelt innhold som man skulle tro. Alle som har et forhold til John L. Austins "How to do things with words" (1962) og den senere talehandlingsteorien (speech act theory) vet at en ytring kan være mer enn bare en ytring. Å avgi et løfte eller å utsi en ordre kan gjøres i form av ytringer, men de er ikke uforpliktende eller uten konsekvenser. Å ytre noe er også å gjøre noe.

Det vi ytrer har betydning, og det som har betydning har (oftest) implikasjoner. Å ytre noe er altså ikke bare, bare. Selv en utrent hobbyfilosof vil kunne argumentere for at et bevisst og voksent menneske må ta ansvar for sine handlinger - det er den som utøver volden som skal i fengsel, ikke offeret. Hva da med ytringer som talehandlinger? Har vi ansvar for dem også? Eller er de uforpliktende så lenge vi er villig til å forsvare dem? Problemet med talehandlinger i det offentlige er at det kan være umulig å forutsi hvilke konsekvenser de kommer til å få. Ingen kronikkskribent kan vite sikkert hvordan det de skriver vil bli tolket av tusenvis av fortolkere. Kjenner man stemningen i samfunnet vet man vel også hva som vil oppfattes som kontroversielt og derfor bli møtt med motstand, men det er likevel ikke gitt at motstanden faktisk kommer.

Det finnes mange typer talehandlinger. Jeg nevnte "løfter" (slike som politikerne våre så ofte gir) og "ordrer" (politiet, kanskje?). Skal man ytre sin mening om et samfunnstema må man ta i bruk flere: man må både påstå, karakterisere, protestere, spørre og svare. Det skjer mye på en gang. Det å ytre seg offentlig innebærer altså mye forskjellig; det er ikke bare å "si sin mening". Å stigmatisere svake grupper går for mange over grensen, men selv det kan problematiseres: hva er en svak gruppe, og er alle dens representanter nødvendigvis svake?

Stadig opplever man også at folk misforstår hverandre og at diskusjonene blir aldeles deformert. Det kan skyldes at det er blitt for stor avstand mellom "det man mener" og "det man sier/skriver". "Det var ikke det jeg mente", kan man ofte høre. "NN har helt misforstått mitt poeng". Det skulle tilsi at man i det minste har et ansvar for å uttrykke seg klart nok til at ikke intensjonen blir helt borte, og at man i det minste reflekterer litt over ords betydning, og setningers implikasjoner.

Skjønner du hva jeg mener?