Mål, middel og mening

I forbindelse med et kartleggingsarbeid ved UiB har jeg tidligere brukt litt tid på å lese strategidokumenter av ulike slag. Strategiplaner skal inneholde formuleringer om mål, enten det er hovedmål eller delmål, og forslag til måter å nå disse målene på. I universitetets strategiplaner er det en del formuleringstyper som går igjen: 'hovedmålet er å videreføre og videreutvikle solid faglig kompetanse' og 'målet er økt synlighet', 'målet er å fremme kvalitet'.

Formuleringene avslører uklar tenkning om hva et 'mål' er for noe. Den mest grunnleggende form for mål er den som sprinteren streber etter: målet finnes på et sted hvor hun ennå ikke er. Målet ligger der fremme, og det er om å gjøre å komme dit. Sprinteren vet akkurat hvor målet ligger, og hun gjør alt hun kan for å nå det. Når hun er underveis vet hun at hun er underveis. Når hun er fremme vet hun at hun er fremme. Det er et enkelt og greit bilde å ha i bakhodet når man skal snakke om målsetninger på et mer metaforisk nivå.

Se igjen på verbene i strategiplanene: videreføre, videreutvikle, øke, fremme. Hvordan oversetter vi det til sprinterens enkle men harde verden? Sprinterens mål under løpet er å fortsette å løpe? Målet under løpet er å løpe fortere? Det lyder mest som et kategorimistak. Målet er jo et sted der fremme som ikke er nådd, mens å fortsette å løpe og å løpe fortere er da vitterlig et middel, ikke et mål? Hvorfor fortsetter sprinteren å løpe, hvorfor løper hun fortere? Jo, for å nå sitt veldefinerte mål. Det er målet, sammen med vissheten om at det kan nås, som skaper motivasjonen til å fortsette.

Det kan se ut som om universitetet ikke egentlig vet hvor det vil, og det er trolig et tegn på at det heller ikke helt vet hvor det er. Her er det bare om å gjøre å 'keep going' på alle nivåer. Og da er det tryggest å skjule målmangelen bak adjektiv som oser av styrke og soliditet. Vi er gode, men vi kan bli enda bedre, liksom.

Kanskje jeg skulle satset på idrett i stedet.