Jeg tror et av problemene i denne diskusjonen er at man snakker om forskning som om det var én, stor, sammenhengende ting. Forskning er enormt mye forskjellig. Noen typer forskning angår i høyeste grad alle borgere, andre bare noen få. Min egen forskning (japansk språk, kategorien "person" i kontrastivt perspektiv) tilhører klart den siste kategorien. Ingenting hadde vært bedre om alle nordmenn kunne rimelig godt japansk - da ville jeg ha en interessert almennhet som kunne få svar på spørsmål de hadde om språket. Men sånn er det ikke, og det vil neppe noen gang bli sånn heller.
Likevel har forskningen min en indirekte relevans for samfunnet. Det norske samfunnet har interesse av at det finnes japanskkyndige folk rundt omkring, både i det private næringsliv, i kultursektoren, i diplomatiet m.m. Skal man ha folk som behersker japansk og har godt kjennskap til japansk kultur og samfunn, så må man også ha ekspertise på dette på universitetene hvor det undervises. Det må være noen som kan svare på alle de spørsmålene som dukker opp under innlæringen. Forskningsspørsmålene mine stammer nettopp fra denne språkinnlæringssituasjonen - og mine innsikter og forståelser kommer studentene til gode når de selv skal lære.
Men det jeg har å si forutsetter såvidt mye forhåndskunnskaper at det vil være umulig for meg å henvende meg til en almennhet som er uten den ringeste anelse om hvordan det japanske språket er bygget opp. Jeg kunne selvfølgelig skrive en kronikk om dialektenes posisjon i dagens Japan eller noe morsomt om bruk av lånord og fremmedord i japansk - da vil leserne kunne sammenholde det med sin egen referanseramme knyttet til hjemlige forhold. Hadde jeg hatt tid, så kunne jeg nok moret meg litt med det. Men det er jo ikke forskningsformidling, mer en slags artige skriverier.
Forskning har sitt utspring i spørsmål, og noen spørsmål er mer spesialiserte enn andre. Min forskning kan ikke bidra til å løse klimakriser eller kreftgåter, og den kan ikke munne ut i praktiske duppeditter som alle etter hvert kan skaffe seg på Elkjøp. Det den gjør er å gi svar på spørsmål. Den utgjør en del av den møysommelige prosessen det er å lære seg til å snakke, skrive, tenke og forstå på et språk som er temmelig ulikt vårt eget. Og det norske samfunnet trenger vel folk som er villige til å gå gjennom den prosessen og dermed eksperter som kan veilede dem?
Min forskning kan altså ikke formidles til almennheten sånn uten videre. Den indirekte relevansen av det jeg gjør i forhold til samfunn og almennhet finnes i spørsmålet om hva slags kyndighet Norge trenger. Det er en politisk diskusjon som altså berører forskning, uten at det har noe for seg at selve forskningsinnholdet er med.
Forskning er så mangt, fordi verden er så utfattelig kompleks. Det er ingen som har "oversikt" når det gjelder forskning, selv ikke i små nisjedisipliner er det mulig lenger. Det beste man kan skaffe seg er "innsikt", som kan sette en i stand til å svare på spørsmål.
(For de som måtte lure kan jeg forsikre at det ikke er slik forskning jeg bedriver. Men morsomt er det lell.)
