Mål, middel og mening

I forbindelse med et kartleggingsarbeid ved UiB har jeg tidligere brukt litt tid på å lese strategidokumenter av ulike slag. Strategiplaner skal inneholde formuleringer om mål, enten det er hovedmål eller delmål, og forslag til måter å nå disse målene på. I universitetets strategiplaner er det en del formuleringstyper som går igjen: 'hovedmålet er å videreføre og videreutvikle solid faglig kompetanse' og 'målet er økt synlighet', 'målet er å fremme kvalitet'.

Formuleringene avslører uklar tenkning om hva et 'mål' er for noe. Den mest grunnleggende form for mål er den som sprinteren streber etter: målet finnes på et sted hvor hun ennå ikke er. Målet ligger der fremme, og det er om å gjøre å komme dit. Sprinteren vet akkurat hvor målet ligger, og hun gjør alt hun kan for å nå det. Når hun er underveis vet hun at hun er underveis. Når hun er fremme vet hun at hun er fremme. Det er et enkelt og greit bilde å ha i bakhodet når man skal snakke om målsetninger på et mer metaforisk nivå.

Se igjen på verbene i strategiplanene: videreføre, videreutvikle, øke, fremme. Hvordan oversetter vi det til sprinterens enkle men harde verden? Sprinterens mål under løpet er å fortsette å løpe? Målet under løpet er å løpe fortere? Det lyder mest som et kategorimistak. Målet er jo et sted der fremme som ikke er nådd, mens å fortsette å løpe og å løpe fortere er da vitterlig et middel, ikke et mål? Hvorfor fortsetter sprinteren å løpe, hvorfor løper hun fortere? Jo, for å nå sitt veldefinerte mål. Det er målet, sammen med vissheten om at det kan nås, som skaper motivasjonen til å fortsette.

Det kan se ut som om universitetet ikke egentlig vet hvor det vil, og det er trolig et tegn på at det heller ikke helt vet hvor det er. Her er det bare om å gjøre å 'keep going' på alle nivåer. Og da er det tryggest å skjule målmangelen bak adjektiv som oser av styrke og soliditet. Vi er gode, men vi kan bli enda bedre, liksom.

Kanskje jeg skulle satset på idrett i stedet.

Demokrati og demokrati

Studentaksjonen 'Aksjon demokrati på HF' skriver i bloggen sin at studentene har liten innflytelse i praksis, og lurer på hva som kan gjøres for å øke den. De har organisert møter, blant annet dette. Jeg applauderer initiativet og ønsker aksjonen velkommen!

På det ovennevnte møtet ble det uttalt at man med overgangen fra valgt til ansatt instituttledelse har beveget seg fra demokrati til enevelde. Det er en velkjent polarisering her oppe på Høyden. På den ene siden står de snille, demokratiske, som vil at alle skal 'være med og bestemme'. På den andre står de som synes det er greit at makten er konsentrert, og som dermed er udemokratiske og urettferdige. De gamle instituttstyrene sikret at alle fikk være med og bestemme, mens de nye instituttrådene er supperåd eller diskusjonsklubber som ikke har noen innflytelse, siden de ikke kan fatte vedtak. Alt var mye bedre før. Mon det.

Bak ordet 'demokrati' skjuler det seg et mylder av betydninger. Det er et ord det er godt å gjemme seg bak, enten man har reflektert over hva man mener med det eller ikke. Jeg er i høyeste grad for demokrati, og jeg er også for at vi skal tillate oss å problematisere hva vi mener med begrepet. Det er nemlig fullt mulig å se det som en fordel at beslutningsmakten/-ansvaret plasseres på et sted som alle kjenner og å mene at det til og med kan sikre nettopp demokratiet, i hvert fall ved en mangfoldig institusjon som denne.

Man må ikke forveksle demokrati med flertallsdemokrati. Å være demokratisk er nemlig ikke bare et system- og strukturfenomen, med sine rutiner og ritualer, det er også en væremåte, et verdisett og en måte å tenke og oppføre seg på. Å være demokratisk er å innse sine egne begrensninger. Et flertallsdem0krati er ingen væremåte, det betyr bare at det er flertallet som har beslutningsmakt. Det ligger ingen garanti i flertallsdemokratiet at det er de riktige beslutningene som tas. På et institutt med travle styremedlemmer kan man også risikere at noen melder forfall, folk stemmer uten helt å vite hva de mener eller de stemmer for det som det later til å være stemning for etter et par sterke innlegg, mao er det mange beslutninger som kan ende opp med å bli overlatt til tilfeldigheter, dagsform, irrasjonelle innskytelser og enkeltmenneskers retoriske evner. Et flertallsdemokrati kan lett utvikle seg til et flertallstyranni som er et demokrati bare i navnet. Når det er mange som beslutter, blir også beslutningsansvaret lett pulverisert - man har ingen å gå til dersom det viser seg at beslutningen fikk uheldige og utilsiktede konsekvenser. Og ansvarspulverisering er det motsatte av ekte demokrati.

Hvis beslutningsmakten er konsentrert, så vet man i det minste hvor den er. Man vet hvem man skal gå til dersom det er gjort feil. Det avgjørende er om personen med makt er mer opptatt av ansvaret enn av makten, og det er jo i stor grad personavhengig. Jeg skjønner den prinsipielle bekymringen der. Men avskyen for diktaturet sitter sterkt i norske ryggmarger, særlig hos de som søker lederstillinger på et universitet. Det er ikke diktatur som er faren her på haugen, det er mangelen på retning og konsistens. En av kandidatene til fakultetsvalget har kommet med følgende refleksjon i På Høyden: Dekanatet er ikke et opplyst enevelde. Dekanatets oppgave er blant annet 'høyttenkning, gjerne provoserende'. Det er befriende godt sagt, og den eneste veien å gå.

En leder med ansvarsfølelse kan ikke foreta viktige beslutninger uten å måtte rådføre seg med sine medarbeidere. Og det er nettopp det som er instituttrådets rolle - å gi gode råd. Lederen er helt avhengig av gode råd og innspill for å kunne gjøre en god jobb. Forestillingen om en eneveldig hersker som er både blind og døv er et merkelig tankekonstrukt, helt fjern fra norsk universitetshverdag. En instituttstyrer er like avhengig av råd, innspill og argumenter fra sine ansatte som de er av ham (pronomenet er ikke tilfeldig valgt; det er flest av hankjønn foreløpig). Og han må få rom til å tenke høyt for å få i gang fruktbare diskusjoner. Så lenge det ikke finnes allvitende mennesker - og det gjør det heldigvis ikke - så er et veldrevet enevelde en logisk umulighet. Å lede et institutt er en komplisert oppgave, og lederen trenger input hele tiden. Det er her innflytelsesmulighetene er - i rådgivingen.

Så til studentinnflytelsen: Studentene sier til Studvest at mulighetene for fagkritikk er blitt mindre fordi fagutvalgene ikke har formell kontakt med instituttene lenger etter strukturendringene. Jeg våger spørsmålet: hvorfor må kontakt mellom studenter og institutt være formell? Det er da ikke verre enn at fagutvalget formulerer sin kritikk, tar kontakt med faglærere og ber om et møte der kritikken fremføres? Er man redd for direkte konfrontasjon og derfor heller vil ha noen 'trygge' formelle strukturer? Er det ikke nok utvalg, komiteer, organer som det er? Det som trengs er bare velformulert, velbegrunnet og spisset fagkritikk - verbaliseringer, altså - og et møterom + -tid. Finnes det faglærere eller fagmiljøer ved UiB som ikke vil ta slik seriøs kritikk på alvor og gå i dialog om det, og i det minste forsvare og forklare hvorfor ting er lagt opp som de er? Hva er i så fall det for en ukultur, og hvordan henger den sammen med vår felles humanistiske dannelsesforståelse? Ukultur får man bare bukt med ved å få den frem i lyset.

Jeg følger utviklingen med en viss forventning. Det som antageligvis mangler på HF er en god og sunn debattkultur der man er åpen for nye tanker og der argumentasjonen blir drevet frem dynamisk uten skyttergraver og den evige polariseringen. 'Provoserende høyttenkning' høres ut som en lovende begynnelse. Kanskje lederne burde begynne å blogge?

Klimaendringer ved HF?

Takk til første og (foreløpig) eneste kommentar på min nyoppstartede blogg! Et interessant og oppmuntrende bidrag er alt jeg trenger av inspirasjon til å fortsette dette noe ubestemmelige prosjektet.

Når jeg er i UiB-hjørnet, kan jeg uttrykke min tilfredshet med at misnøyen med fakultetsledelsen omsider er kommet frem i dagen i forbindelse med nyvalget. Det har vært en merkelig ukultur ved HF lenge, der viktige samtaler skjer på gangene snarere enn på møter, som ofte bærer preg av stivhet og mistenksomhet. I hvert fall om formen er den samme som den gang jeg selv satt i fakultetsstyret som studentrepresentant på 80-tallet. Det var ikke lett å forstå mye av det som foregikk mellom alle de drevne representantene - de virket bare fornøyd om de fikk ordet slik at de kunne bruse med fjærene sine, helst lenge om gangen.

Nå har de to som stiller til nyvalg gitt den sittende ledelsen en realitetssjekk, og bra er det. Kommunikasjonen mellom instituttnivå og fakultetsledelsen har vært dårlig, skriver de: http://nyheter.uib.no/?modus=vis_leserbrev&id=43515 , visstnok til den sittende ledelsens overraskelse. Overraskelsen er i seg selv et tegn på at noe er galt. Det tyder nemlig på at misnøyen uttrykkes i andre fora enn der de hører hjemme. Hvorfor har man ikke - før nå - kunnet gå rett til ledelsen og sagt at hei, vi er misfornøyd med dere, vi blir ikke hørt, dere har liten tillit hos oss. I stedet har man "snakket sammen" på gangene om hvor ille alt er, og nærmest satt i gang konspiratoriske bevegelser med vikarierende motiver for å få endringer. Det er et sykdomstegn i en organisasjon når ærligheten bare lever i uformelt lag. Hvor kommer denne kollektive feigheten fra? Har det vært for mye fjærbrusing bakover i historien?

Vi får håpe de to nye kan få mer skikk på ting, og at det kan bli varige klimaendringer på HF. De later ihvertfall til å ha solid støtte, om man skal ta gangpraten alvorlig. Nå er jo HF et ekstremt sammensatt fakultet, der alle trekker i hver sin retning, så lett å lede er det neppe. Pluralisme er vel og bra, men står det i motsetning til fellesskap?