Læringsplan for øst-asiatiske språk

Morgenbladet bringer i aug/sept en leseverdig artikkel om undervisning av kinesisk som fremmedspråk i norsk skole. At fremmedspråkstilbudet ved skoler rundt om i det ganske land er overlatt til tilfeldigheter og markedskrefter er kanskje greit nok. Det som ikke er greit nok er mangelen på nasjonal koordinering med øye for sammenhengen mellom skole, lærerutdanning og høyere utdanning innenfor Øst-asiatiske språk. Det springende punkt i denne problematikken er nemlig at det pr idag ikke eksisterer noe nasjonalt utdanningstilbud til lærere som ønsker å undervise i et østasiatisk språk i skolen.

Det mest nærliggende vil være å bygge ut slike utdannelser ved universiteter som driver med forskning og undervisning innenfor østasiatiske språk, men opp til Masternivå tilbys disse pr idag bare ved UiO, hvor språklig fagdidaktikk ikke er en del av fagporteføljen. Ved UiB tilbys bachelorgrad i japansk språk, og et par enkeltemner i kinesisk språk. Sistnevnte er muliggjort gjennom Konfutse-instituttet, som er det eneste i sitt slag i Norge, og som overraskende nok har gått Morgenbladets reporter hus forbi. En av Konfutse-instituttets hovedoppgaver er nemlig å bidra med lærekrefter til språkundervisning i skolen og på universitetsnivå. Lærerne som kommer er utdannet i Kina, og bruker engelsk som undervisningsspråk. Takket være disse lærekreftene er det fra i høst blitt mulig å lære kinesisk ved hele fire ungdomsskoler i Bergen.

Vi er altså i den situasjonen at vi har elever med ønsker og interesser, og lærere som er rekruttert direkte fra Kina. Et fagdidaktisk utdanningtilbud i øst-asiatiske språk finnes ikke. Ved UiB er det både vilje og kompetanse til å bygge opp et slikt utdanningstilbud for japansk, men faget er kronisk underbemannet i forhold til studentantall og trenger sårt til nye stillinger i en økonomisk umulig tid. Til tross for fagre ord og i praksis uforpliktende formuleringer om Øst-Asia-satsing over lengre tid har det ikke fulgt med noen midler og situasjonen er fastlåst.

La oss vende tilbake til språkundervisningen. I artikkelen pekes det på at Utdanningsdepartementet har én felles læringsplan for fremmedspråk, og at kinesisklæreren i Moss hadde fått ”uformelle signaler” om at hun kunne slippe å følge progresjonen i denne, som vil være urealistisk for elever i kinesisk. Problemstillingen er velkjent også for elever i japansk ved Bergen Handelsgymnasium, og det er kanskje her mangelen på sentralstyring, eller i det minste en form for koordinering, slår tydeligst ut. Eksamensoppgavene for andre år lages nemlig med utgangspunkt i den felles læringsplanen, og elevene får følgelig eksamensoppgaver som langt overgår deres nivå. Resultatet er i verste fall at dyktige elever ender opp med 2 eller 3 i karakter, ikke fordi de er svake, men fordi de avkreves det samme språklige nivået som en som har tatt spansk, fransk eller tysk.

Alle som har den minste kjennskap til språk som kinesisk eller japansk vet at det er et urimelig krav. Ikke bare møter elevene et helt nytt og svært komplekst skriftspråk, vokabularet fortoner seg også som nærmest ugjennomsiktig uten alle de gjenkjennelige felles kognatene man finner i de europeiske språkene, og grammatikken inneholder uvante kategorier. Den kulturelle avstanden skal heller ikke undervurderes.

Det som trengs er en egen læringsplan for østasiatiske språk, og den bør utarbeides i en østasiatisk ”språkklynge” med forankring i allerede eksisterende fagdidaktiske miljøer med tilhørende språklig kompetanse av den typen som finnes ved institutt for fremmedspråk ved UiB, ved Konfutse-instituttet, pedagogikkmiljøer ved Høgskolen i Bergen og forskningsmiljøer ved NHH med fokus på interkulturell kommunikasjon. Vi venter spent på en oppfølgingsartikkel i Morgenbladet med det samme kritiske blikket på universitets- og høyskolesektoren mht Øst-Asia-studier. Hvis det finnes en gjennomtenkt nasjonal strategi rundt dette er vi mange som ønsker å få vite mer om den.

(Innlegget ble skrevet sammen med rådgiver for Bergen Konfutse Institutt og stod på trykk i Morgenbladet 10. sept, som svar på en artikkel om kinesiskundervisning i norsk skole. Her er lenke til innlegget i avisen.)