Fremmedspråk og bryterpanel

I Dagbladet fredag 25/1-08 skriver språkforskerne Christine Meklenborg Salvesen og Terje Lohndal en kronikk om språktilegnelse og generativ grammatikk. Kronikken er en popularisering av en av grunnantagelsene i den mest innflytelsesrike retningen innen språkvitenskapen i andre halvdel av forrige århundre, nemlig at menneskenes evne til å tilegne seg språk er nedlagt i genene våre i form av en universell grammatikk. Denne medfødte grammatikken skal så gjøre det mulig for barn å lære seg sitt kompliserte morsmålssystem med relativ letthet. Vi skal fra fødselen av være utstyrt med et ”bryterpanel”, der bryterne må settes i henhold til grammatikken i det språket vi lærer. Forfatterne avslutter med å si at de er overbevist om at generativ grammatikk har en viktig rolle å spille også i fremmedspråksundervisningen.

At mennesker har en iboende evne til å tilegne seg kunnskap, inkludert abstrakte og symbolske systemer som naturlig språk, er det neppe noen som vil protestere mot. At naturlige språk har systematiske og hierarkisk ordnete grammatikker er også velkjent for alle som har drevet med setningsanalyse på skolen. Og at kunnskap om særtrekk ved fremmedspråket og dypere forståelse for morsmålet går hånd i hånd i tilegnelsesprosessen er en selvfølge, særlig for oss som underviser i fremmedspråk på universitetsnivå.

Det som er mindre innlysende er hvilken rolle akkurat generativ grammatikk har å spille i fremmedspråksundervisningen. Mange varianter av de ulike generative beskrivelsesmodellene har utviklet seg til å bli så kryptiske og ugjennomtrengelige at selv erfarne lingvister må melde pass i sine forsøk på å forstå dem. Det er nærliggende å påstå at de nærmer seg hva sosiologen Jon Elster kaller ”hard obskurantisme” og ”formalisme på tomgang”. Iblant kan det nok dukke opp en og annen fremmedspråksstudent som tenner på denne typen modeller og har glede av dem også i den praktiske tilegnelsen av det fremmede språket, men det er knapt det vanlige. Det er også verdt å merke seg at Chomsky selv alltid har stilt seg tvilende til at hans teorier om generativ grammatikk skulle kunne ha noen praktisk anvendelse f.eks. i fremmedspråksundervisning.

Hvis det ikke er beskrivelsesapparatene i generativ grammatikk som skal være til hjelp i fremmedspråksundervisningen, hva kan det da være kronikkforfatterne har i tankene? Kan det være antagelsen om en medfødt grammatikk, uttrykt gjennom metaforen ”bryterpanel”? Spørsmålet blir da hvilke reelle mekanismer i hjernene våre denne metaforen skal referere til. Dersom bryterne faktisk ”finnes” inni oss, skulle man ikke da forvente at det var mulig å oppleve at de ble slått av og på, rent erfaringmessig? Er tanken den at språklæreren skal kunne hjelpe eleven til å identifisere sine egne, individuelle brytere og bevisstgjøre dem på hvordan det føles når de slås av og på? Eller er bryterne for evig ”ubevisste” - hvordan kan vi i så fall ha glede av dem i undervisningen? Kan det simpelthen være brytermetaforen det er noe galt med?

Å tilegne seg et fremmedspråk, særlig et som står fjernt fra ens morsmål, er en tung og møysommelig prosess uten snarveier. Det som gjør det så tungt er at fremmedspråket har andre og ukjente kategorier (både leksikalske og grammatiske) som ikke er tilgjengelige for en fra før. Hadde disse nye og ukjente kategoriene ligget latent i oss allerede fra fødselen, så ville det vel være et lite element av gjenkjennelse i dem når vi så møtte dem i klasserommet i voksen alder? Men det er nettopp fraværet av gjenkjennelse som gjør de nye kategoriene så uvante og fremmede. Kategoriene må skapes hos den enkelte i møte med det nye språket. Det som er utfordringen for den som skal lære seg et fremmedspråk er å gradvis skjønne - med hele seg, ikke bare med hjernen! - hvordan språklig form interagerer med betydning på fremmedspråket. Målet er å automatisere dette kroppslig slik at man kan produsere og forstå ytringer uten å måtte tenke bevisst gjennom denne interaksjonen mellom form og betydning for hver gang. Prosessen er aktiv, kreativ og organisk, ikke passiv og mekanisk, med brytere som slås av og på.

Dersom generativ grammatikk skulle kunne bidra med noe i undervisning av fremmedspråk (som ferdighetsfag) må det heller være at den med sin uheldige billedbruk nærmest tvinger frem refleksjon om metaforer. Skal man på alvor lete etter språkrelaterte universalier i menneskesinnet, er metaforer nemlig et godt sted å begynne. Samtidig kan det svare seg å tenke gjennom begrepet kategori - hvordan kategorier kan ligne på hverandre og skille seg fra hverandre, hvor grensen går mellom dem, når overgangene er glidende osv. Det er gjennom studiet av metaforer og kategorier man kan nærme seg den universelle essensen i naturlig språk. Det er da heller ikke tilfeldig at de kognitive lingvistene som har bidratt mest på dette feltet har vært blant de argeste kritikerne av nettopp generativ grammatikk.

Til slutt vil jeg kommentere kronikkforfatternes versjon av det såkalte Platons problem. Platons problem nevnes ofte retorisk av generative grammatikere når de skal angi utgangspunktet for sitt syn på språktilegnelse. Salvesen og Lohndal formulerer det som følger: ”Hvordan kan vi vite så mye når tilgangen til informasjon er så dårlig?” Formulert slik får man i sannhet inntrykk av at kunnskapssynet i den generative grammatikken har stått på stedet hvil siden 1959. Skal vi reformulere spørsmålet i mer samfunnskritisk lei slik at det bedre avspeiler vår moderne tid kan vi kanskje snu det på hodet: ”Hvordan kan vi vite så lite når tilgangen til informasjon er så god?”