Denne kronikken sto på trykk i Bergens Tidende onsdag 3/10.

ET ORMEBOL AV MOTSETNINGER

Den 29. september var det 40 år siden det ble opprettet diplomatiske forbindelser mellom Kina og Japan. Konflikten om øygruppen Senkaku/Diao-yu har imidlertid skapt en alvorlig diplomatisk krise som gir landene alt annet enn grunn til å feire.

 OPPRØR I KINESISKE BYER
Mens muslimske fundamentalister verden over inntar gatene i protest mot en dårlig anti-islamsk film, utspiller det seg tilsvarende opprørsscener i en rekke byer i Kina. Folkemengder samles i protest utenfor ambassader, slagord ropes ut, biler veltes og bygninger blir påtent. Japanere som oppholder seg i Kina advares mot å bevege seg ute, og flere japanske bedrifter og butikker stenger dørene. Årsaken til opprørene i øst er ikke en smakløs film, men en liten gruppe øyer i Øst-Kina-havet, som både Kina og Japan betrakter som sine. Konflikten om øyene har eksistert siden 70-tallet, da Kina opprettet diplomatiske forbindelser med bl.a. USA og Japan. Det var også på denne tiden det ble oppdaget olje- og gassforekomster i området.


MAKTSKIFTET I KINA
Det kan virke overraskende at kineserne får lov til å vise sin vrede på denne måten. Ettpartistaten er kjent for sin strenge kontroll og sensur, og organiserte, sinte folkegrupper er ikke noe myndighetene ser på med blide øyne. Så lenge sinnet er rettet mot en ekstern motstander som Japan, så utgjør den ingen trussel mot styresmaktene, men dersom misnøyen skulle endre karakter og retning, så blir situasjonen naturlig nok en ganske annen. Særlig i disse dager er det viktig med ro, ettersom det skal utpekes ny toppledelse i landet. Hva som diskuteres bak dørene til den politiske eliten i Kina vet ingen, men det er mye som tyder på en splittelse i partiet nå rundt det kommende maktskiftet. Dette ble særlig tydelig etter den plutselige avskjeden til den fremstående politikeren Bo Xilai. Videre har man i noen av demonstrasjonstogene kunnet observere portretter av tidligere formann Mao, som for mange er blitt et symbol på den styrken de savner hos dagens ledere. Kinas indre regimerelaterte problemer, som utstrakt korrupsjon og økende avstand mellom fattig og rik, skaper uro og sinne, og anti-japanske demonstrasjoner er en delvis akseptert måte å slippe dette sinnet ut på. Men balansen mellom opprør mot Japan og opprør mot eget regime er hårfin, og tipper den i feil retning, kan det få uante konsekvenser.

 HVORFOR SÅ SINTE?
Det er likevel de anti-japanske følelsene som har bidratt til å sette demonstrasjonene igang, og den umiddelbare årsaken er en liten øygruppe ute i havgapet. Når disse øyene setter sinnene så kraftig i kok, skyldes det at det under konfliktens overflate skjuler seg et helt ormebol av ideologiske, politiske, kulturelle og ikke minst historiske motsetninger. I bunnen ligger den vonde krigshistorien frem til 1945, der Japan koloniserte og terroriserte store deler av Asia. Den historiske bevisstheten står sterkt i Kina, og fortsatt blir skolebarn indoktrinert om japanernes aggressivitet og uforutsigbarhet. At Japan siden atombombene falt har hatt en pasifistisk grunnlov som ikke gir selvforsvarsstyrkene deres lov til å gå til militært angrep på noe land, er lite kjent blant kinesere. Anti-japanske holdninger er derfor utbredt, men merk at mange kinesere synes voldelige demonstrasjoner er å gå langt over streken.

 TILSPISSING AV KONFLIKTEN
Forrige protestrunde fant sted i 2010, da en kinesisk fiskeskøyte beveget seg inn i farvannet rundt øyene, og den japanske kystvakten arresterte kaptein og mannskap. Denne gangen var demonstrasjonene utløst av at ordføreren i Tokyo, den høyrekonservative og svært frittalende Shintaro Ishihara, hadde foreslått at Tokyo by simpelthen gikk til innkjøp av de nå privateide øyene, for å "ta grep" og få en slutt på konflikten en gang for alle. Den mer moderate japanske regjeringen så på dette uortodokse utspillet med bekymring, særlig ettersom Ishihara tidligere har kommet med uttalelser om Kina som ikke akkurat er egnet til å bedre relasjonen mellom landene. Det ble derfor besluttet å komme ham i forkjøpet og kjøpe øyene på nasjonalt nivå. Dette opplevde Kina som en kraftig provokasjon, og nok en gang oppstod det en diplomatisk krise. Timingen var svært uheldg: 18. september var markeringen for Mukden-hendelsen, starten på Japans okkupasjon av Kina i 1931.

HVILKET LAND HAR RETT PÅ ØYENE?
Spørsmålet om det er Kina eller Japan som har mest rett på øyene er svært komplisert, og mange har tatt til orde for å bringe saken inn for en internasjonal domstol. Listen over historiske, geografiske og juridiske argumenter er lang og uoversiktlig, med vektlegging av ulike momenter på hver side. Japanerne har hele tiden hevdet at det ikke eksisterer noen konflikt, siden det er de som har holdt til på øyene siden 1895. I erklæringer om tilbakeføringen av kolonisert territorium etter 1945 er øyene ikke nevnt, påpeker de. Kineserne på sin side vektlegger at øygruppen har vært omtalt i kinesiske skrifter og kart over hundrevis av år, og at japanerne tok seg til rette der uten lov. USA har også en rolle å spille i øykonflikten, men har i denne omgang holdt seg "nøytrale", og anmodet partene om å finne en fredelig løsning. USA er en viktig alliert for Japan, men Kinas økonomiske vekst det siste tiåret har, sammen med Japans forsøk på å kvitte seg med USAs militærbaser, bidratt til å endre denne maktubalansen noe.

 
PROTESTER I JAPAN?
Hvordan er så stemningen i den japanske befolkningen? Anti-kinesiske følelser eksisterer i Japan, men de lever best i grumsete kommentarfelt og på obskure nettsider, og selvsagt blant uttalte  ultranasjonalister.  Blant japanere for øvrig er det mange som først og fremst ser på Kina som politisk og diplomatisk umodent, og mener at en regimeendring er nødt til å komme. Japan er, i motsetning til Kina, et liberalt demokrati, med ytrings- og organisasjonsfrihet, og et levende meningsmangfold. Men akkurat i denne konkrete saken er japanerne forbausende samstemte, og i 2010 fant sjeldent mange veien til protesttog i Tokyos gater. Opptoget var fredelig og svært veldisiplinert - å velte biler og angripe ambassader er en fjern tanke for de fleste japanere av idag. Det ble til og med satt inn ekstra politistyrker for å beskytte den kinesiske ambassaden, i tilfelle noen likevel skulle finne på å gå amok.

1978 sa Kinas statsminister Deng Xiao Ping til Japans statminister Takeo Fukuda om konflikten rundt øygruppen Senkaku/Diao-yu: "La oss legge denne konflikten på hyllen og overlate den til neste generasjon. Forhåpentligvis er de da kloke nok til å finne en løsning." Det er nettopp i disse dager verden vil få se om Deng hadde rett eller ikke.