mandag 27. april 2009

Hva skal og kan man skrive?

En av grunnene til at jeg har sans for blogg-konseptet er at jeg får rom til å sette min egen dagsorden uten å måtte tvinges inn i en forhåndsbestemt polarisert setting. Det såkalte "offentlig rom" i Norge gjør meg litt dårlig. Det er bare plass til to ståsteder, og hvis man mener noe som identifiseres med ett av dem, så ligger det i kortene at man går god for en masse annet. Det umuliggjør nyansering og nye ideer. Å tenke nytt betyr nettopp å klare å tenke og ytre seg på tvers av kjente kategorier, å se sammenhenger som ikke er innlysende. Heldigvis har vi nå flere og flere offentlige rom, ikke bare ett. Man burde slutte å snakke om "det offentlige rom" og heller sette det i flertall: "de offentlige rommene". Nå har jeg altså etablert ett.

Jeg er fortsatt usikker på hva som skal og kan skrives i en blogg som i prinsippet kan leses av alle (om det faktisk leses er et ganske annet spørsmål). Å skrive ut i det blå, uten definerte mottakere virker rart og fyller meg med spørsmål av typen "Hva er det lov å skrive?" "Hva er det lurt å skrive?" "Hva kan få meg opp i trøbbel?" Jeg overmannes av ytringsfrihetens tilsynelatende grenseløshet. Ikke sånn å forstå at jeg har et behov for å sjikanere, hetse eller krenke noen. Jeg liker å være saklig. Samtidig så arbeider jeg jo for en institusjon som også består av enkeltmennesker med beslutningsmakt, også over meg. Hva skjer hvis jeg kritiserer dem? Går alt greit så lenge jeg ikke nevner navn, men bruker ord som "ledelsen"? Er det snikete å blogge om ting istedenfor å skrive innlegg i På Høyden, f.eks.? Eller bør jeg heller ytre meg om ting som skjer utenfor institusjonen, i departmentet f.eks.?

OK, da gjør jeg det. Kunnskapsdepartementet har kommet med en ny forskningsmelding med Tora Aasland i spissen. Det står mye bra der, for eksempel har man fokus på mål (løsing av diverse kriser) og på den kunnskapen som er nødvendig for å oppnå disse målene. For å få den kunnskapen bevilger man penger til universitetene; når jeg leser reaksjonene er det så vidt jeg forstår altfor lite, men dog.

Jeg arbeider ved et universitet. Jeg driver med forskning og undervisning. Forskningsmeldingen burde være høyaktuell for meg, siden den formodentlig tar opp finansiering av mine aktiviteter. Hvorfor føler jeg da at den ikke angår meg? At den snakker til en verden som ikke har noe med min å gjøre? Jeg klarer ikke å få øye på sammenhengen mellom forskningmeldingen og min situasjon, som er slik:

Jeg har eneansvaret for et helt fag (japansk) uten å ha fast stilling. Jeg har en omsorgsfull og redelig ledelse rett over meg som har gjort det som står i deres makt for at jeg skal kunne gjøre meg ferdig med doktorgradsarbeidet mitt (forskning) og kvalifisere meg til en stilling som - forhåpentligvis - skal lyses ut en gang i fremtiden. Hvis vi tenker direkte nytte, og det må vi selvsagt også gjøre, så kan ikke min forskning og min danning av studenter løse umiddelbare kriser, verken økonomi-, mat- eller klima-. Men hvis vi tenker litt større på det, litt mer langsiktig, så mener jeg dypt og inderlig at det jeg gjør er viktig og nyttig. Jeg lærer - helt konkret - unge mennesker alternative måter å snakke, tenke og oppføre seg på. Jeg sender dem til et land langt borte for at de skal kunne puste i en annen luft, få nye perspektiver, forholde seg på nye måter, forbedre sin nyervervede kompetanse, opprette verdifulle kontakter. Jeg har snust meg frem til et betydningssegment som kobler språk og virkelighet, og forsker på fine forskjeller mellom to språksystemer når det gjelder dette segmentet, jeg prøver å forstå dem, og jeg prøver å formidle dem. Skal du lære unge mennesker å snakke, tenke og oppføre seg på alternative måter, så må du ha noen som forstår seg på disse måtene og som evner å forklare dem, ned i minste, fine detalj.

Det er neppe noen motsetning mellom dette og forskningsmeldingen. Der står det om globale utfordringer - jeg vil påstå at mangelfull kulturell kontakt/kommunikasjon er en global utfordring. Det står om internasjonalisering - et vakkert ord for sånne som meg. Men likevel: jeg får ikke fast jobb. Jeg sitter i forskjellige råd og utvalg, er medlem av forskergrupper og nettverk. Jeg tar imot en ball som kommer kastende utenfra og drar i gang kinesiskstudier ved universitetet. Jeg trekkes med i et større kartleggingsarbeid om Øst-Asia-rettet aktivitet, det er intet mindre enn rektoratet som ber om rapporten. Alt dette nyttige, og fortsatt uten fast stilling. År etter år etter år. Misforstå ikke: jeg føler at jeg sitter rimelig trygt, med faste halvtårskontrakter, og jeg vet at jeg har gjort meg uunnværlig her og der. Men jeg er ikke innenfor. Jeg er ikke ordentlig "med" i dette store man får en følelse av når man hører på minister Aasland. Jeg blir sett, men jeg blir ikke sett. Forstå det den som kan.

2 kommentarer:

  1. Først av alt, velkommen til bloggosfæren.

    "Hva er lov å skrive?"
    Du tar opp en interessant problemstilling når det kommer til "enkeltmennesker med besluttningsmakt". Etter et par som student har jeg fått et heller dårlig inntrykk av hvordan ting "besluttes" her på HF. Muligens er inntrykket farget av instituttrådsmøter og generell klaging i gangene, men jeg merker også at det er vanskelig å få innblikk i hvordan avgjørelsesprosesser tas. For eksempel. Vi prøvde på "Fagkritisk dag" å få klarhet i hvordan søknadsprosessen for stipendiatstillinger egentlig fungerer, men dette var vanskelig fordi "det handlet om personalsaker". Ingen ber om at detaljer om personlige søknader utleveres, men mye usikkerhet/frustasjon/ryktespredning hadde vært spart om HF-ledelsen hadde vært mer åpen om hvordan slike ting ble avgjort. Mitt inntrykk er at de har overlatt formidlingsdelen til et studentdemokrati som er forebehold et par få som er villige til å ofre mye tid (og som er mer opptatt av å lage en pubs på sydneshaugen-skole).

    Som du skriver, akademisk diskurs burde først og fremst tilstrebe seg å "tenke nytt", noe som impliserer at man må være uenige. Utvikling og økt forståelse hviler jo nettopp på muligheten for kritikk? I dag blir vi trent opp til å være flinke kritikere når det kommer til bøker og døde kjemper. Det er lite trening å ta i mot kritikk og gi kritikk til folk man faktisk må forholde seg til. Kan dette også være et problem blant ansatte på HF? Har Jon Elster rett (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1517411.ece)?

    "Hva kan få meg opp i trøbbel?"
    Skremmede å tenke på at det finnes ting man kan skrive som kan få en opp i trøbbel. Mitt instinkt forteller meg at det er nettopp slike ting man burde skrive om, dersom man tør.

    "Er det snikete å blogge om ting istedenfor å skrive innlegg i På Høyden?"
    Jeg tror ikke det. Jeg liker "På Høyden", men det er en tradisjonelt og "udemokratisk" avis. Blogging handler vel så mye som respons og diskusjon, som det man legger ut. Blogg kan jo fungere som mellomleddet mellom et utkast og en artikkel e.l.?

    "Hva er det lurt å skrive?"
    Merlin Mann (43folders.com), en produktivitets/blogg guru, sa en gang "How do you know it's time to start a blog? Because people keep telling you to shut up. … Obsession + Topic + Voice" Hans poeng er at (suksessfull) blogging handler først og fremst å skrive om det man brenner for, og tolerere hva folk måtte finne på å tenke/mene/si. Kanskje åpenbart, men det finnes utrolig mange eksempler på blogger/twitterkontoer osv som finnes uten noe interessant innhold i dem.

    Jeg kommer til å legge denne bloggen i min RSS-leser.

    SvarSlett
  2. Et godt innlegg. Jeg gleder meg til å følge bloggen din videre! Haakon

    SvarSlett