Jeg ble kjent med Janemil i januar 2006, da han kom til oss for å følge introduksjonskursene i japansk språk og samfunn. Han holdt da på med sin Mastergrad i religionsvitenskap om Yasukuni-helligdommen, et tema som kan belyses fra mange kanter og som vekker mange typer diskusjoner, enten de er religiøse, historiske eller politiske. I forelesningsrekken jeg holdt våren 2006 inngikk forelesninger om japansk religion. Det er ikke mitt eget fagfelt, men å forelese over det på lavere nivå finner jeg bare interessant, og da det gikk opp for meg at jeg hadde en religionsviter i salen, ble jeg både glad og nysgjerrig. Det ble visstnok Janemil også. Etter den første forelesningen fikk jeg denne e-posten av ham:
Benedicte,
Hei, og takk for en spennende og innsiktsfull introduksjon i japansk kultur og identitet. Jeg ser frem til de kommende forelesninger. Gratulerer også med den høye oppslutningen :) Jeg hadde bare et lite spørsmål, som var så lite og ubetydelig at jeg hverken ville spørre om det i, under eller etter forelesningen. Jeg er master-student i religionsvitenskap, og er naturlig nok intressert i religion. Du nevnte uttrykket "nesten 'folke-religion' " i forbindelse med 'The Myth of Japanese Uniqueness' - kunne du forklart hva du mente med det? Jeg er ikke 'på jakt' etter feil eller noe, fordi mange bruker 'folk religion', 'implicit religion', 'natural' eller 'secular religion' og jeg er enig i at det som foreligger kanskje best kan beskrives som 'folkereligion', men hva legger altså _du_ i det? Alltid kjekt å vite hva folk utenfor 'disiplinen' tenker og mener om de tema vi i fag-systematikken sloss med. Et spennende tema og et spennende fenomen som kanskje er mer essensiellt enn vi tror, og som kanskje japansk kultur viser bedre enn noe annet?
mvh
Janemil Kolstø
Det ble starten på en interessant og givende e-postutveksling mellom Janemil og meg selv om tilnærminger til religionsrelaterte spørsmål. Sulteforet som jeg er på ekte interdisiplinær dialog var det som manna fra himmelen å få samtale med ham. Måten han ordla seg på i denne første e-posten viser også noe om hva slags menneske han var: ydmyk, interessert, respekterende, kommuniserende og søkende. Det er egenskaper som dessverre ikke er selvsagte, heller ikke på et universitet.
Etter hvert ble Janemil en skattet kollega for meg, jeg som stort sett driver japanskfaget alene. Han hadde selv tatt begynneremnene og kjente opplegget vårt, og det falt seg naturlig å la ham bidra med forelesninger både om Yasukuni og en rekke andre temaer i semesterene som fulgte. Språkdelen lå aldri helt for ham, men var det snakk om historie, samfunn og kritisk lesing av Japan-relatert tekst, kunne han entusiastisk trylle frem forelesninger som en erfaren professor. Studentene var begeistret for hans kommuniserende og tankefulle måte å undervise på, og som veileder på semesteroppgavene var han et funn. En av studentene formulerer det slik i en e-post nylig:
Han var en fantastisk person, og han engasjerte seg veldig i oppgaveskrivingen vår. Jeg
vet han hadde mange studenter, og han tok seg alltid god tid til hver og en av dem. Vi
kunne ofte sende opptil seks-sju mailer om dagen der vi diskuterte temaet frem og
tilbake. Han var så ivrig, og det var så viktig for ham at vi gjorde vårt beste! Han
har lært meg så mye, og jeg så veldig opp til ham. Det gjør vondt å tenke på at jeg
aldri fikk fortalt ham dette.
Den siste e-posten jeg mottok fra Janemil kom 11. mai. Her er det han skrev:
Hei. Jeg kom akkurat over bloggen din og der fant jeg mye gøy. Men ett av innleggene, om dine utfordringer neste semester, fikk meg til å tenke (mer enn de andre). Hvis du trenger stress-relief i en eller to timer i kommende semestre så stiller jeg mer enn gjerne opp på rent solidarisk grunnlag. Jeg har en rekke forelesninger i baklommen nå, og en stadig voksende kjærlighet til Japan (og Kina [etter forelesninger om kinesisk religion på religionsvitenskap]), så dette kan jeg fint gjøre ubetalt dersom det trengs. Bare så du vet det, liksom.
Janemil
Den siste e-posten viser også mye om hvem han var. Han var idealistisk og solidarisk. Og for meg var han viktig og nødvendig. Han var en sann kollega. Og nå er han borte.
Hvordan en så livsglad, sosial og veltilpasset person kunne velge bort livet er noe jeg aldri vil kunne gripe ordentlig.
Min ordløse medfølelse går til hans nærmeste pårørende.
Det ble starten på en interessant og givende e-postutveksling mellom Janemil og meg selv om tilnærminger til religionsrelaterte spørsmål. Sulteforet som jeg er på ekte interdisiplinær dialog var det som manna fra himmelen å få samtale med ham. Måten han ordla seg på i denne første e-posten viser også noe om hva slags menneske han var: ydmyk, interessert, respekterende, kommuniserende og søkende. Det er egenskaper som dessverre ikke er selvsagte, heller ikke på et universitet.
Etter hvert ble Janemil en skattet kollega for meg, jeg som stort sett driver japanskfaget alene. Han hadde selv tatt begynneremnene og kjente opplegget vårt, og det falt seg naturlig å la ham bidra med forelesninger både om Yasukuni og en rekke andre temaer i semesterene som fulgte. Språkdelen lå aldri helt for ham, men var det snakk om historie, samfunn og kritisk lesing av Japan-relatert tekst, kunne han entusiastisk trylle frem forelesninger som en erfaren professor. Studentene var begeistret for hans kommuniserende og tankefulle måte å undervise på, og som veileder på semesteroppgavene var han et funn. En av studentene formulerer det slik i en e-post nylig:
Han var en fantastisk person, og han engasjerte seg veldig i oppgaveskrivingen vår. Jeg
vet han hadde mange studenter, og han tok seg alltid god tid til hver og en av dem. Vi
kunne ofte sende opptil seks-sju mailer om dagen der vi diskuterte temaet frem og
tilbake. Han var så ivrig, og det var så viktig for ham at vi gjorde vårt beste! Han
har lært meg så mye, og jeg så veldig opp til ham. Det gjør vondt å tenke på at jeg
aldri fikk fortalt ham dette.
Den siste e-posten jeg mottok fra Janemil kom 11. mai. Her er det han skrev:
Hei. Jeg kom akkurat over bloggen din og der fant jeg mye gøy. Men ett av innleggene, om dine utfordringer neste semester, fikk meg til å tenke (mer enn de andre). Hvis du trenger stress-relief i en eller to timer i kommende semestre så stiller jeg mer enn gjerne opp på rent solidarisk grunnlag. Jeg har en rekke forelesninger i baklommen nå, og en stadig voksende kjærlighet til Japan (og Kina [etter forelesninger om kinesisk religion på religionsvitenskap]), så dette kan jeg fint gjøre ubetalt dersom det trengs. Bare så du vet det, liksom.
Janemil
Den siste e-posten viser også mye om hvem han var. Han var idealistisk og solidarisk. Og for meg var han viktig og nødvendig. Han var en sann kollega. Og nå er han borte.
Hvordan en så livsglad, sosial og veltilpasset person kunne velge bort livet er noe jeg aldri vil kunne gripe ordentlig.
Min ordløse medfølelse går til hans nærmeste pårørende.
Hei Benedicte!
SvarSlettSom lillesøster til Janemil varmer det veldig å lese dette. Det er godt å bli kjent med Janemil igjennom andres øyner også. For meg var han en varm,omsorgsfull og loyal storebror som alltid ga av seg selv. Jeg blir veldig stolt av å ha hatt en så flott storebror og jeg blir ikke mindre stolt av å lese dette. likevel blir det så meningsløst alt sammen...Men la oss ta alt det Janemil har gitt oss og la oss bruke det og ikke minst la oss glede oss over det. Veldig godt å lese dette,Benedicte.
Hjertlig.
marie