Jeg tror et av problemene i denne diskusjonen er at man snakker om forskning som om det var én, stor, sammenhengende ting. Forskning er enormt mye forskjellig. Noen typer forskning angår i høyeste grad alle borgere, andre bare noen få. Min egen forskning (japansk språk, kategorien "person" i kontrastivt perspektiv) tilhører klart den siste kategorien. Ingenting hadde vært bedre om alle nordmenn kunne rimelig godt japansk - da ville jeg ha en interessert almennhet som kunne få svar på spørsmål de hadde om språket. Men sånn er det ikke, og det vil neppe noen gang bli sånn heller.
Likevel har forskningen min en indirekte relevans for samfunnet. Det norske samfunnet har interesse av at det finnes japanskkyndige folk rundt omkring, både i det private næringsliv, i kultursektoren, i diplomatiet m.m. Skal man ha folk som behersker japansk og har godt kjennskap til japansk kultur og samfunn, så må man også ha ekspertise på dette på universitetene hvor det undervises. Det må være noen som kan svare på alle de spørsmålene som dukker opp under innlæringen. Forskningsspørsmålene mine stammer nettopp fra denne språkinnlæringssituasjonen - og mine innsikter og forståelser kommer studentene til gode når de selv skal lære.
Men det jeg har å si forutsetter såvidt mye forhåndskunnskaper at det vil være umulig for meg å henvende meg til en almennhet som er uten den ringeste anelse om hvordan det japanske språket er bygget opp. Jeg kunne selvfølgelig skrive en kronikk om dialektenes posisjon i dagens Japan eller noe morsomt om bruk av lånord og fremmedord i japansk - da vil leserne kunne sammenholde det med sin egen referanseramme knyttet til hjemlige forhold. Hadde jeg hatt tid, så kunne jeg nok moret meg litt med det. Men det er jo ikke forskningsformidling, mer en slags artige skriverier.
Forskning har sitt utspring i spørsmål, og noen spørsmål er mer spesialiserte enn andre. Min forskning kan ikke bidra til å løse klimakriser eller kreftgåter, og den kan ikke munne ut i praktiske duppeditter som alle etter hvert kan skaffe seg på Elkjøp. Det den gjør er å gi svar på spørsmål. Den utgjør en del av den møysommelige prosessen det er å lære seg til å snakke, skrive, tenke og forstå på et språk som er temmelig ulikt vårt eget. Og det norske samfunnet trenger vel folk som er villige til å gå gjennom den prosessen og dermed eksperter som kan veilede dem?
Min forskning kan altså ikke formidles til almennheten sånn uten videre. Den indirekte relevansen av det jeg gjør i forhold til samfunn og almennhet finnes i spørsmålet om hva slags kyndighet Norge trenger. Det er en politisk diskusjon som altså berører forskning, uten at det har noe for seg at selve forskningsinnholdet er med.
Forskning er så mangt, fordi verden er så utfattelig kompleks. Det er ingen som har "oversikt" når det gjelder forskning, selv ikke i små nisjedisipliner er det mulig lenger. Det beste man kan skaffe seg er "innsikt", som kan sette en i stand til å svare på spørsmål.
(For de som måtte lure kan jeg forsikre at det ikke er slik forskning jeg bedriver. Men morsomt er det lell.)
Så velskrevet og så klokt!
SvarSlettJeg studerer et samfunnsfag (rettssosiologi)og er gift med en humanist (musikkviter), og reflekterer en del over forskjellen mellom de to sfærene.
Ved mitt institutt har man en solid tradisjon for forskningsformidling og bruk av lettfattelig språk. Sentrale forskere i faget fremholder et ideal om at vi alle skal skrive "så tanta vår kan forstå det". Begrunnelsen er at materien vår er for viktig og for allmennrelevant til at vi kan/bør holde den for oss selv. Deltagelse i for eksempel avisdebatt blir sett på som viktig. Ofte er det også lett å "koble" seg, rent faglig, på dagsaktuelle debatter(kriminalisering, rettsliggjøring av konflikter, straff, marginalisering av bestemte sosiale grupper).
Mye av det mannen min forsker på, vil ikke oppleves som relevant for så mange andre enn kolleger innen eget og beslektede fag. Det er heller ikke like egnet for formidling gjennom kronikker, avisinnlegg eller populærvitenskapelige foredrag. For der jeg i stor grad undersøker fenomener som berører mange mennesker hver dag (hvordan utøver saksbehandlere i forvaltningsorganer skjønn i bestemte typer saker?), undersøker mannen min fenomener som krever en mer spesialisert interesse for feltet. Uten at jeg mener at hans forskning er mindre viktig.
Men jeg har inntrykk av at det er lettere for meg enn for mannen min å legitimere behovet for forskning innenfor fagområdet mitt i møte med andre. Det er også lettere for meg å formidle hva rettssosiologer og kriminologer holder på med, og hva slags relevans det har, på en forståelig måte. Og, som jeg har vært inne på (og som er det innlegget ditt egentlig handler om), det er både lettere og mer meningsfullt for forskere innenfor mitt fagområde å formidle sine funn bredt og noe forenklet.
Lang kommentar. Fortsett med bloggingen!