Ki, energi og kampen om ordene

Det finnes mange sorter kulturkamp. Vi har de små hjemlige, representert ved Asle Toje, Aslak Nora, Harald Eia og andre som freser rundt i småbåter så det riktig skvulper i andedammen. Så har vi de store, tsunami-lignende, religionsinfiserte variantene som munner ut i terrorangrep og det som verre er. (Etter at jeg skrev dette innlegget har Harald "Askeladden" Eia begitt seg ut av andedammen og skapt gode bølger med programserien Hjernevask - det er en bra begynnelse!)

Nok en annen er kampen mellom helbrederkulturene, eller tradisjonell vs alternativ medisin. Her som så ofte ellers tenderer kampen mot en polarisering mellom de gode og de onde, eller rettere sagt de seriøse vs kvakksalverne. Det er en forenkling som hører hjemme i tabloidpressen og blant de som trives best i fordommenes falske trygghet.

Før jeg kommer med mitt litt uvanlige innspill må jeg få understreke at jeg nærer dyp respekt for moderne legevitenskap. Dens historie er relativt kort, men imponerende, grundig og med en strenghet som gir den syke en velbegrunnet følelse av å være i trygge hender. Men legevitenskapens enorme innflytelse, kombinert med den milliardomsettende farmakologiske industrien gjør det også essensielt ikke å la seg rive fullstendig med i blind begeistring og avvise enhver ekstern kritikk.

Sånn sett nærer jeg den samme respekt for de praktiserende medisinere som ser den strengt materialistiske legevitenskapens begrensninger og til og med iboende paradokser, og som våger å gå andre veier på leting etter måter å gjenopprette helse på. En del av dem oppdager gamle og tilgrodde stier som de så rydder og fornyer. Selv om diskusjoner i det offentlige rom kan lede en til å tro annerledes, så har det ingenting med kvakksalveri å gjøre.

For en lingvist med hang til deltakende observasjon ser det i sannhet ut som en kulturkamp. Man opererer med ulike forståelser av kropp og psyke, ulike diagnosesystemer og til og med ulike helsebegreper og man sverger til ulike metoder. Samtidig ser vi en økning av psykiske lidelser, diffuse sykdomsbilder, diagnoseforvirring og en kakofoni av helseråd i alle retninger. Noen mister tilliten til det mektige medisinske establishment, andre velger å stole på autoritetene. I Norge kan det virke som det eksisterer en nærmest rørende tillit til ortodoks medisin blant folk flest.

Men folk flest bor som kjent ikke i Norge, de bor i Kina. Og det er også opprinnelseslandet til en av de eldste og mest imponerende medisinske tradisjonene i verden. Den kinesiske medisinen (TKM) utgjør også en prominent del av av det vi til vanlig omtaler som alternativ medisin. Og plutselig får en gjerdesittende ikke-medisiner som meg selv noe hun skulle sagt. For når gamle og fjerne tradisjoner løftes frem i et moderne diagnosesamfunn, så oppstår akk, så velkjente problemer for en oversettelsesorientert kulturformidler.

Den kinesiske medisinen er blitt til gjennom nitid prøving og feiling over nesten ubegripelig lang tid. Den utviklet seg på et filosofisk fundament som ble tenkt ut lenge før både kirkens sjelslære og moderne naturvitenskap, muligens også i et klima uten store, polariserte kulturkamper. Sett i et evolusjonsteoretisk perspektiv skulle man tro at tradisjonens skjære overlevelse gjennom årtusenene i seg selv skulle være et tegn på at de gamle kinesere hadde noe å fare med.

Men oversettelsesproblemer skal man ikke ta lett på. Kineserne hadde et for oss fremmed diagnosesystem og de fleste forsøk på å oversette dem kan lett falle på steingrunn i møte med den moderne legevitenskapens tjukke diagnosehåndbøker. I Østen er kinesisk medisin ikke overraskende relativt godt integrert i helsevesenet uten at det rynkes videre på nesen. Diagnosesystemer og begreper er formulert med skrifttegn og ord som allerede er tungt meningsbærende og derfor i langt mindre grad fremmede.

Det gjelder ikke minst det sentrale begrepet "qi" (気) eller "ki", som det uttales på japansk. Begrepet går igjen både i østlig kampsport og filosofiske skrifter og oversettes gjerne med det litt mystiske "livskraft" eller "energi". Sistnevnte kjenner vi igjen fra andre retninger i alternativ medisin. Det er et ord som forståelig nok får skeptikerne til å reise bust.

"Energi" er vel omtrent det mest gjennomarbeidete, veldefinerte og presise ordet man kan finne innenfor moderne naturvitenskap, inkludert medisin. Det er ikke bare å komme her og bruke ord som det passer en, i hvertfall ikke om en vil bli tatt på alvor. På den annen side bruker vi alle ordet i dagliglivet, rent metaforisk: "jeg har ikke energi til det", "jeg føler meg helt tappet for energi". Enhver dobbeltarbeidende småbarnsmor i helsesektoren vet hvor farlig nær man kan komme å bli utbrent når man bruker alle sin energi på å ta seg av andre. Det finnes ikke mystisk, det er bare slitsomt. Og at ordet er brukt metaforisk gjør ikke slitet mindre reellt.

Ser man på hvordan ordet ki brukes i hverdagsjapansk oppdager man også at det ikke er det minste mystisk. Det finnes et mylder av ord og uttrykk som inneholder ki. Hvis man er frisk og fornøyd, så er man genki: ki har da sin "opprinnelige" form. Blir man syk, så er det ki som blir syk: man blir byôki. Har man "lang" ki, så er man tålmodig, omvendt hvis den er "kort". Hvis man "bruker" sin ki, ja da er man spesielt oppmerksom på menneskene rundt seg og viser ekstra hensyn. Man kan "feste" ki; da er man forsiktig. Hvis to menneskers ki "passer sammen", da har de god kjemi. Det er ki som er på ferde når man har noe på følelsen, og hvis man ikke har ki til noe i det hele tatt, da er man uten tiltakslyst. Hvis ki strøs omkring, så har man problemer med konsentrasjonen, og hvis ki løper løpsk, da er man blitt gal. Hvis ki ikke går fremover, da mangler man viljen, og hvis noe kommer inn i ki, så blir man spesielt opptatt av det. Hvis man innbiller seg noe, så er det kis skyld, å trekke ki er å få folks oppmerksomhet, og hvis noen har ki for deg, så er vedkommende interessert. Og hvis du mister ki, da mister du bevisstheten.

Listen er lang, og mange av uttrykkene hører hjemme i pensumvokabularet for begynnerjapansk. Ki er så alminnelig og dagligdags at det ikke er mulig å ha en alminnelig samtale uten å bruke ordet på en eller annen måte.

Antageligvis er det her et sted, i skjæringspunktet mellom kropp, ord og opplevd virkelighet at kimen til forståelse mellom partene i helbredelseskampen er å finne. Først da kan de virkelig interessante utforskningene ta til, borte fra skyttergravene.

Et annet begrep i kinesisk medisin er det som japanerne kaller for "tsubo" (akupunkturpunkt). Men det får bli til en annen gang, når jeg har energi til det. Eller som det kan uttrykkes på japansk: hvis min ki går i den retningen (= hvis jeg får lyst).

Liten liste over uttrykk med 気

元気 genki frisk og glad

病気 byôki syk

気が長い ki ga nagai tålmodig

気を遣う ki o tsukau vise hensyn

気をつける ki o tsukeru være forsiktig

気が合う ki ga au passe sammen

〜気がする - ki ga suru ha på følelsen

〜気がない - ki ga nai mangler lyst

気が散る ki ga chiru miste konsentrasjonen

気を失う ki o ushinau besvime

気が狂う ki ga kuruu gå fra vettet

気が進まない ki ga susumanai mangler vilje

気になる ki ni naru være opptatt av, føle som plagsom

気のせい ki no sei innbilt

気を引く ki o hiku få oppmerksomhet

〜に気がある - ni ki ga aru like, ha øye for

気が向く ki ga muku få lyst