tirsdag 16. mars 2010

Hjernevask, men med stikk motsatt fortegn

Harald Eias programserie Hjernevask har greid å sette i gang diskusjoner og meningsutvekslinger både høyt og lavt. Det er i seg selv ganske imponerende, selv om nivået på diskusjonene er svært variabelt. Sånn er det vel når "alle" skal være med og uttale seg, men som jeg har skrevet i andre innlegg i denne bloggen er polarisering av meninger trøtte greier. Krangling om prosenter (arv vs miljø) finner jeg lite inspirerende.

Harald Eia og jeg er omtrent jevngamle, og vi var begge studenter på 80-tallet. Programmene han hadde sammen med Bård Tufte-Johansen noe senere, Lillelørdag og Åpen Post, traff min generasjon hjemme - dette var vår type humor, nå også på riksdekkende TV. De tok i bruk hele spekteret av mennesketyper og dialektvarianter og var kontrollerte og fandenivoldske, alvorlige og komplett latterlige på samme tid. Kanskje derfor har jeg hatt en viss velvilje når det gjelder Eia og programopplegget hans. Sketsjen hans om språkforsker Geir Olav Ødegård er jo også penger verd.

Etter det jeg forstår studerte Eia sosiologi på Blindern, og i ettertid begynte han å lure på om han ikke var blitt hjernevasket til å tro at all menneskelig atferd bare er tillært og at biologien vår spiller liten eller ingen rolle. Nå er det jo kanskje ikke overraskende at han lærte om sosiale forhold på et fag som sosiologi, som jo beskjeftiger seg med nettopp det. Men når han senere i sin kunnskapshunger fikk nyss om evolusjonspsykologi og genetisk baserte forklaringer, så følte han seg altså snytt - hvorfor fikk jeg ikke lære om dette i studietiden? Hvorfor fremstilte de mennesket som et tabula rasa som ble totalt formet av miljøet?

Hjernevask-programmene har slått meg som både underholdende og oppsiktsvekkende, om enn kanskje ikke så faglig interessante (annet enn som sammensatte debattinnlegg, et innblikk i enkeltforskeres naivitet og i programklippernes makt). Men de fikk meg også til å innse hvor forskjellige ulike universitetsfag kan arte seg for en stakkars student.

Jeg studerte nemlig ikke sosiologi, men lingvistikk (språkvitenskap). Ikke på Blindern, men på Høyden i Bergen. Lingvistikk har ikke overraskende en ganske annen faghistorie enn sosiologi, og tabula rasa har en annen historisk status: det hører hjemme i behaviourismen til Skinner og Watson, langt tilbake på 30- og 40-tallet. Og behaviourismen ble argumentert i senk av grunnleggeren av moderne lingvistikk, Noam Chomsky, så tidlig som i 1957. Gradvis fant så den kognitive revolusjon sted, med alle sine mosaikkaktige forgreninger i evolusjonspsykologi, nevrovitenskap, kunstig intelligens, osv. Jeg tør vedde på at Eias programplaner var inspirert av Stephen Pinkers "The Blank Slate" fra 2002. Pinker er tidligere student av Chomsky, men hans evner som formidler overgår langt læremesterens. (Forøvrig er han også forfatter av en bok med århundrets kanskje mest ambisiøse tittel: "How the mind works" (1997).)

Som lingvistikkstudent på Høyden på 80-tallet var det altså slett ikke sosiale kontruksjoner og tillært atferd som preget pensum. Det vi lærte var at menneskene er utstyrt med en egen språklæringsevne som skiller seg fra andre læringsevner. Vi lærte at mennesker er født med en universell grammatikk (UG), som er hard-wired into the brain, som det het. UG er nedlagt i genene våre, og dette er forklaringen på at små barn lærer språk så raskt og problemfritt til tross for lite språklig input (poverty of the stimulus). Det høres besnærende ut. Og det hørtes profft og avansert ut - å drive med lingvistikk var å avdekke menneskets medfødte egenskaper.

Nå hører det med til historien at lingvistikkfaget var trygt plassert på HF-fakultetet, og det var lite av celleprøver og reagensrør. Det nærmeste jeg noen gang kom en objektiv hjerne var i særemnet i fonetikk (språklydlære), da jeg ble tatt med til Haukeland sykehus av min eminente fonetikklærer. På et obduksjonslignende rom i beste CSI-stil ble det fra høye hyllesystemer på hjul (sånne som de har på Mysterieavdelingen i Harry Potter 5) båret frem et stort væskefylt metallfat hvor det lå et sett blodløse grå lunger, festet til et luftrør, en gul strupe og en gul tunge (jeg husker dem som overraskende små). Ellers var det lite ved lingvistikkfaget som kunne gi en naturfagsassosiasjoner (bortsett fra det matematiske innslaget, kanskje), men humoren har alltid sittet løst blant lingvistene, og terskelen for selvironi var også relativt lav, derfor tok man en tid i bruk hvite laboratoriefrakker, kalt "fonemfrakker". Så så det liksom litt mer vitenskapelig ut.

Likevel levde jeg i den tro at det jeg studerte var en form for naturfag og at vi alle kom til verden utstyrt med en genetisk bestemt grammatikk. Beskrivelsen av denne grammatikken var i seg selv så innfløkt at vi hadde vår fulle hyre med å få tak i det rent tekniske i faget, og det ble lite plass til å drive fagkritikk. Til det ble det rett og slett for mye trær og for lite skog.

Så begynte jeg å studere japansk språk. Og etter 3 semestre flyttet jeg hele min kropp, celler, DNA, hormoner og det hele, til et helt annet miljø enn det norske. Jeg gjorde som Karl Ove Knausgård (også min generasjon) alltid hadde drømt om (Min Kamp 1, s. 236-7) - jeg bosatte meg i Japan. Jeg foretok altså et drastisk miljøskifte, med de konsekvenser det skulle vise seg å ha for min organisme.

Dermed begynte min lange ferd med å internalisere fremmed språk, koder og kultur. Det skulle ikke bare inn i det trege, bevisste, kognitive apparatet i form av "objektiv kunnskap" - det skulle automatiseres, det skulle inn i kroppen. Det var en enormt fascinerende og til tider også frustrerende prosess som i tunge stunder kunne gi de reneste kvalmefornemmelser og som har utstyrt meg med en inderlig ydmykhet i forhold til å være "annerledes" og i minoritet, til og med i et land hvor høye, blonde mennesker stort sett behandles med respekt.

Og det var ikke lett. Det var dessuten noe som ikke stemte. For hvor ble det av min antatte universelle grammatikk? Var den dypt begravet etter at jeg passerte kritisk alder sånn rundt 15? Hvor ble den i så fall av? Hjernen stopper jo ikke å utvikle seg, og jeg husker jo masse annet forskjellig fra jeg var liten? Hvorfor føltes det som om hele hodet nærmest vrengte seg når jeg skulle prøve å forstå japanske setninger med en ordfølge som er omtrent den motsatte av den i morsmålet? Var dette gener som ble slått av og på, som teorien sa skulle skje når man møtte ulike språk? Hvorfor passet ikke språket jeg møtte med kategoriene jeg hadde internalisert fra før, både fra teori og praksis? Det skjedde en hel masse i denne nye internaliseringsprosessen, men ingen av dem hadde plass i teorien jeg hadde lært. Istedet for å kunne forklare prosessen med teori, så dukket det bare opp nye spørsmål som teorien ikke gav svar på. Også mer generelle spørsmål: Hvordan kommer man fra gener og DNA-proteiner til subjekter og verbaler, dvs fra fysisk til abstrakt? Hører ikke de hjemme på ulike nivåer på et vis?

Så begynte kjetterske tanker å sive inn: kanskje det var feil! Kanskje man ikke var født med noen universell grammatikk, men med en generell evne til å internalisere omgivelsene sine, språk, koder, kultur m.m. Kanskje var det ikke snakk om å være født som en gammeldags grønn tavle, klar til å bli beskrevet med hvitt kritt, men som et slags smartboard som kan ta til seg omtrent hva det skal være, inkludert symbolske systemer som språk.

Det med smartboardet tenkte jeg selvsagt ikke på den gangen. For det første var ikke smartboardet oppfunnet ennå, og for det andre hadde jeg på den tiden liten forståelse for hvor viktige metaforer er i språk, kognisjon og vitenskap. George Lakoffs murstein fra 1987 kom ut etter at jeg var ferdig på lingvistikk, og jeg kom ikke over boken før ganske mye senere. (Og enda senere enn det kom jeg over dette, som utvilsomt må være en viktig bit i puslespillet.) Men det jeg kunne erkjenne den gangen var at språket er en del av omgivelsene, de sosiale kodene likeså. Jeg har ved mange anledninger tatt meg selv i å bukke i telefonen når jeg snakker med japanere i Japan, og det er et resultatet av en miljøpåvirkning - jeg tar etter, og det helt naturlig, selv med mine norske gener. Når jeg er hjemme i Norge og snakker norsk ville det jo ikke dette meg inn å bukke i telefonen.

Språket, og kulturen det er uløselig knyttet til, er intet annet enn en sosial konstruksjon - dette ordet som nå nærmest brukes som et skjellsord blant mange i Heia Eia-gjengen. I motsetning til i samfunnsfagene, kjønnsforskning og sikkert postmodernismen inkludert, hadde uttrykket "sosial konstruksjon" ingen plass i den lingvistikken jeg studerte som ung. Men det passer jo som hånd i hanske når man skal karakterisere språk. For det er nettopp det det er. En av de mest spektakulære og komplekse sosiale strukturene menneskene har skapt, overført sosialt fra generasjon til generasjon, og slitt til og negosiert frem på en subtil og nesten umerkbar flytende måte - negosieringer som ikke har det ringeste til felles med lønnsoppgjør og budsjettforlik.

Etterhvert begynte jeg å snuse på annen litteratur og oppdaget at tankene slett ikke var kjetterske, men del av en mangfoldig og fascinerende tverrfaglig diskurs, midt i den kognitive revolusjonen og godt holdt i ørene av analytisk filosofi. Hadde jeg vært komiker/journalist kunne jeg på dette tidspunkt ha latt mine erkjennelser danne grunnlag for et TV-program der myten om universell grammatikk ble grundig utfordret og tilhengerne gjort narr av foran hele Norges befolkning. Det finnes jo massevis av utfordrere, som for eksempel han her, disse, eller disse. Jeg kunne ta med meg min lodne mikrofon, besøke dem hjemme i Tyskland, England og USA og vise frem svorne norske UG-tilhengere på iPhonen min.

Men jeg er verken komiker eller journalist, jeg er bare en stakkars forsker som bruker all sin tid på undervisning. Så jeg prøver etter beste evne å øke min innsikt og bevare min faglige integritet i møtet med disse enorme diskusjonene som Harald Eia bare har rørt såvidt borti med sin mikrofon. Det er nemlig på ingen måte snakk om en enkel, tabloid linje med ekstreme ytterpunkter (for og imot).

Nei, det er nok atskillig mer komplekst enn det man får inntrykk av i Hjernevask, folkens. You ain´t seen nothing yet! Eller som den verdensberømte genomkartleggeren Craig Venter (Time´s Scientist of the Year) uttalte i 2000, etter at genomets kompleksitet for alvor var begynt å gå opp for ham: "My view of biology is: We don´t know shit".

Det fordrer da en viss ydmykhet? Eia var vi der!

__________________________

(OK, hvis noen lurer på hvordan i all verden jeg har funnet tid til å skrive dette blogginnlegget, jeg som har eneansvar for et helt fag og en nesten ferdig doktoravhandling hengende som en mørk sky over hodet, så kan jeg fortelle at mesteparten av tanke- og formuleringsarbeidet ble gjort mens jeg strøk skjorter, vasket badet og skar opp grønnsaker. Det må man vel kunne kalle multitasking? Jøss. Kanskje jeg har det i genene.)

6 kommentarer:

  1. Hei,

    dette var eit veldig interessant innlegg. Sjølv tar eg dr-grad i molekylærbiologi på det same universitet, samt filosofi.

    Det var litt morosamt å høyre at det hadde vekse fram ein eigen genetikk på lingvistikk. Dette er noko som har vore fråværande på ein del av den filosofien eg har teke, der ein ofte har sett på den materielle verda med ein viss mistanke, og naturvitskapen som ein slags historisk praksis (som ikkje er heilt feil, men kanskje ufullstendig).

    No veit eg lite om kva som ligg i botnen av UG av genetisk kunnskap, men generelt kan eg berre slutte meg til C. Venter si uttaling. Molekylærbiologien har brukt 60 år på å finne nokre basis-element (DNA, Protein etc). Men det manglar ei forståing for korleis dei jobbar saman. Kompleksiteten er halsbrekkande, og resultatet av 1 gen + 1 gen er særs uforutsigbart. Her er ein som du seier på eit heilt anna nivå enn å snakke om ein grammatikk.

    Men det betyr ikkje at ein ikkje kan studere det. Ein må berre vere veldig forsiktig så ein ikkje ender opp med å studere sine eigne fordommar i staden.

    Så eg lurer litt på: ein har jo vitterlig ei unik evne til å lære språk som barn, som seinare går tapt (her uttalar eg meg som lekmann!). Hadde du vekse opp i japan med norske foreldre så hadde du jo snakka begge språka utan så mykje knussel, hadde ein ikkje? Det er riktig som du seier at hjerna utviklar seg heile livet, men den utviklar seg ikkje likt heile livet. Kan det vere eigenskaper mht språklæring som går tapt ved eldre alder?

    Beste helsing
    Kristian K. Starheim

    SvarSlett
  2. Tusen takk for kommentar, Kristian!

    Molekylærbiolog som studerer filosofi - fantastisk! Jeg har ofte inntrykk av at det står litt dårlig til med filosofien i naturfagene, og at de som har sansen uvegerlig blir vitenskapsfilosofer, istedenfor å bli værende i felten. Uansett synes jeg hjernevask-debatten trenger flere av din sort
    ; )

    Nå har det seg sånn at jeg faktisk vokste opp i Japan med norske foreldre (frem til 8-årsalder), men vi levde ikke integrert i det japanske samfunnet (jeg gikk på internasjonal skole) og jeg interagerte aldri nok med japanskspråklige til at jeg internaliserte språket. Så jeg måtte gå den tungvinte veien. Derimot hørte jeg mye japansk rundt meg (på TV, på gaten, fra hushjelpen), så lydbildet av språket har alltid vært nært og kjent, ja, nesten litt intimt, vil jeg si - veldig lite fremmedartet, sånn som fremmedspråk vanligvis virker på oss i begynnelsen. Sånn sett har jeg derfor hele livet identifisert meg nært med det japanske språket.

    Det er selvfølgelig stor forskjell på språklæring fra du kommer til verden og etter at du allerede har internalisert et helt språk og de tilhørende kodene. Det er bra at du spør, for jeg vil nødig gi inntrykk av at jeg mener at prosessene er like. Et lite barn har jo en nesten utrolig åpenhet mot verden rundt, fortsatt ingen sosial monitor som forteller noe om hva som sømmer seg eller ikke, ingen fordommer eller forutinntatthet. Selvbevisstheten (f.eks. erkjennelsen av å være en sammenhengende enhet som faktisk kan styre de der greiene (hendene) som kommer inn og ut av synsfeltet hele tiden (baby som oppdager hendene sine), kommer vel også litt etter litt, men er neppe så stivnet som hos oss voksne.

    Som voksne har vi jo utviklet dette "trege kognitive apparatet" der vi driver med verbaliserbar refleksjon og bevisst analyse. Det lille barnet har ingenting sånt som forstyrrer, det er jo på vei mot å utvikle nettopp det, sakte men sikkert. Barnet driver heller ikke og lærer seg "hele språket", men bittesmå, veldig lokale biter, gjennom tett interaksjon. Hvis det er noe som er medfødt, så må det være søkingen etter mening - hva ting betyr. (Autisten Donna Williams omtaler lidelsen sin som "meaning blindness".)

    Nå er jo mitt fagfelt japansk grammatikk, og ikke språklæring direkte, så jeg kjenner ikke så mye av den enorme litteraturen på dette. Men slik som jeg forstår nyere trender (f.eks. Thomasello, en av lenkene i innlegget), så mener man at barnet ikke bare lener seg tilbake og lar genene gjøre arbeidet, så og si, men at barnet selv aktivt gjenskaper språket, gjennom reinforcement m.m. Det er altså en høyst kreativ prosess.

    Regelbundet kreativitet er jo et Chomsky-uttrykk, et veldig elegant et, synes jeg. Men å plassere reglene i genene tror jeg blir faktisk feil. I hvert fall venter jeg med å la meg overbevise før molekylærbiologene kan vise meg det - jeg tror det rett og slett ikke før jeg får se det!

    Hilsen
    Benedicte

    PS En lingvist, en molekylærbiolog og en religionsviter - fin kombinasjon som nå endelig er mulig takket være sosiale medier.

    SvarSlett
  3. Ja er ikkje sosiale medie flott! :D

    Eg trur ikkje molekylærbiologane klarar å vise det basepar for basepar med det første. Til det forstår vi for lite. Men mennesket har jo evna til å lære språk i ei grad til dømes sjimpansar ikkje kan, så noko ligg vel i hardwaren, men som hjernevask-debatten har vist så er jo ingen slike ting arv eller miljø, men arv OG miljø. Det er nok ingen snarvegar her.

    Eg tykkjer det er interessant det du seier om at japansk og norsk er så ulikt. Det vitnar jo om at språkdanningsprosessen må vere særs fleksibel. Denne trangen til å finne ein underliggjande grammatikk må kanskje setjast på kontoen for iver etter totalforklaringar?

    Eg tok eit fag i neurokjemi i haust (eg er realist og har ikkje bakgrunn i medisin), og eg fekk hakeslepp av kor lite ein eigentlig veit. Hadde Bjørn Vassnes visst det trur eg han hadde vore meir audmjuk i uttalingane.

    Helsing Kristian

    SvarSlett
  4. Hei Benedicte.

    Vi har hatt en hyggelig meningsutveksling på Hjernevasksidene ang. moral og evolusjon.
    Så da vet du hvor du har meg :-)

    Innlegget ditt her er morsomt, men har du ikke lest Pinkers "The language instinct"?

    Poenget med de medfødte evnene til å skape/ta til seg språk er at dette er en del av et mentalt utviklingsprogram som avsluttes i barnealder (mer presist om dette finner du i nevnte bok). Da du reiste til Japan måtte du ty til andre læringsmekanismer for å ta til deg språket. Mindre spesialiserte og langt, langt tyngre.

    At gener trigger egenskaper på forskjellige stadier i livet bør vel ikke være noen overraskelse?

    SvarSlett
  5. Hei Jens Andreas og takk for kommentar!

    Ja, jeg har selvfølgelig lest Pinker "Language Instinct", og i motsetning til mange andre Hjernevask-tilhengere kan jeg styre min begeistring. Jeg er den første til å anerkjenne Pinkers formidlings- og forenklingsevner, og jeg beundrer hans mot til å bevege seg ut i fagområder han sannsynligvis har liten peiling på. Verden trenger generalister, det er for mye nisjekompetanse rundt omkring i alle disiplinene.

    Pinker er jo i utgangspunktet lingvist som meg selv, men for en som er utdannet innenfor lingvistikken, så er the Language Instinct bemerkelsesverdig kjedelig. Den har intet nytt å komme med, den bare gjentar mantraet om innateness og UG som vi har hørt de siste 50 år. For utenforstående er det helt sikkert forfriskende og nytt, men ikke for en lingvist. Da Chomsky selv formulerte dette for 50 år siden var det både dristig og spennende, siden det utfordret tidsånden, der "mind" var tabu. Nå er det jo ikke tabu lenger.

    Et av hovedproblemene med medfødthetshypotesen er at det ikke er klart hvor språket slutter og ikke-språk begynner. Akkurat hva er det barnet har en egen språklæringsevne til å ta seg av? Tenk for eksempel på påpekende pronomen. Vi kan bruke ord som "den", "dette" osv til å peke på objekter rundt oss. Det vil presumptivt være en del av språklæringsevnen at vi makter å lære dette. Men hva med ordinær peking med pekefingeren? Det er jo også noe barnet lærer ganske tidlig, men det er jo ikke språk (bortsett fra tegnspråk). Er det likevel en del av språklæringsevnen? Hva med blikk? Vi kan se på noe (vende oppmerksomheten mot det) og barnet kan på et visst stadium følge blikket vårt og skjønne hva vi ser på. Er det også en del av språklæringsevnen? Eller er det noe annet? Hvorfor skille her? Og hvor går skillet?

    Å snakke om språk som instinkt er også høyst diskutabelt (Chomsky selv er visstnok skeptisk til tanken og har alltid vært forsiktig med å uttale seg om språkets evolusjon - han snakker helst om individuell utvikling). Det er åpenbart at taleorganene våre (og fingrene våre etc) har utviklet seg gjennom evolusjon, veldig, veldig sakte, men med en gang vi snakker om det abstrakte språksystemet, så må vi være på vakt. Evolusjonsbiologer ellers antar at språket må ha utviklet seg parallelt med at vi begynte å tenke bevisst, samt bruke redskaper, og det høres mye mer plausibelt ut enn et slags spontant oppstått språkinstinkt. Se f.eks. http://www.amazon.com/Tools-Language-Cognition-Human-Evolution/dp/052148541X

    Jeg mener altså at det ikke er rom for å skille mellom språk og annet nært relatert i dette spørsmålet. Og det interessante er at linken mellom den seine, biologiske evolusjonen og den raske, kulturelle evolusjonen faktisk allerede er oppdaget! Jeg tenker på hjerneforskeren Ramachandrans oppdagelse av speilnevroner, som kan forklare menneskene utrolige læringsevne, også for å lære språk. Speilnevronene befinner seg i hjernen og må derfor ha utviklet seg biologisk (i likhet med taleorganene våre, fingrene osv), men de MULIGGJORDE kulturell evolusjon. Du kan høre om dem her:
    http://www.ted.com/talks/vs_ramachandran_the_neurons_that_shaped_civilization.html

    (Ramachandran driver med "Mind science" og advarer mot kvasivitenskapelige tendenser i evolusjonspykologien. For å vise farene skrev han en nonsens-artikkel om hvorfor "Gentlemen prefer blondes". Den ble sendt inn til tidsskriftet Medical Hypothesis og antatt. En slags evolusjonspsykologiens Sokal, med andre ord. Det er verdt å bevare sin kritiske sans i alle disipliner!) Her er artikkelen: http://www.chass.utoronto.ca/~sousa/teach/rama.pdf

    Ramachandrans oppdagelser er av Nobel-kaliber, synes jeg. Pinkers arbeid blekner i forhold.

    Benedicte

    SvarSlett